Er regnskogsatsingen verdt pengene?

Denne ukas nyhet om at Brasil kan droppe hele Amazonasfondet, er en ubehagelig påminnelse om hvem vi har å gjøre med i tropene.

Valget av populisten Jair Bolsonaro som president i Brasil har slått sprekker i glansbildet av den norske regnskogsatsingen. Samarbeidet går dårlig om dagen. Regjeringen i Brasil vil ikke bevare regnskog, de vil anlegge flere plantasjer og la de mektige landeierne – Bolsonaros viktigste støttespillere –  tjene enda mer penger. Konflikten er krystallklar. Det er god grunn til å være bekymret.

Da holder det ikke å vente og se, krysse fingrene og håpe på at vi snart kan fortsette som før. Det vil si, håpe på at avskogingen holder et akseptabelt tempo, og klappe oss selv på våre selvgode skuldre mens vi pøser på med flere milliarder. Vi må tenke nytt rundt regnskogbevaring.

Den norske regnskogsatsingen har styrket motstanderne av skograsering i regnskoglandene Norge har bidratt til styrking av urfolks rettigheter, bygget kunnskap og kapasitet i regnskogland og vært primus motor i det internasjonale fagmiljøet som pønsker på hvordan avskogingen kan stoppes.

Dette er allikevel ikke å ta problemet ved rota, og de rundt 25 milliardene vi har gitt til regnskogsatsingen, har ikke løst problemet. Det blir mer avskoging, ikke mindre. Det er ikke sånn at bare vi gir mer penger, så ordner det seg. 

Vi blir servert regnskog til middag

80 prosent av avskogingen er et resultat av landbruk og særlig produksjon av råvarer som palmeolje, soya og kjøtt. 

Store selskaper ivrer etter å forsikre forbrukerne om at produktene deres ikke har noe med regnskograsering å gjøre. Det er forståelig. Ingen forbrukere ønsker å være med på å ødelegge de frodigste og mest mangfoldige stedene på jorden. Et virvar av sertifiseringer og bærekraftsgarantier gir inntrykk av vi er på rett vei, men går man løftene etter i sømmene finner man fort at selskaper ikke har kontroll på forsyningskjedene sine.

Greenpeace spurte nylig 50 selskaper om hvor de skaffer råvarer som soya, palmeolje, papirmasse og kjøtt fra.  Alle som svarte måtte innrømme at de handler fra selskaper forbundet med avskoging. Ingen av dem kunne vise til en troverdig plan om å nå null avskoging i sine forsyningskjeder. 

Dette er kjente selskaper som Nestlé, Unilever, PepsiCo, Kellogg, Mars, IKEA og Dr. Oetker, for å nevne et tilfeldig utvalg. Til sammen har de nær full kontroll over det globale industrialiserte matsystemet. Bunnlinja i regnskogkrisen er forholdsvis enkel. Avskogingen øker og den er drevet av den globale råvareproduksjonen og et matsystem som ikke er bærekraftig.

Gir penger med den ene hånden, handler råvarer med den andre

Derfor må vi se handel, mat og regnskogsatsing i en større sammenheng. Vi kan ikke gi penger med den ene hånda og være med på å utvide markedet for råvarer som soya, palmeolje eller tømmer med den andre.  

Regjeringen har vært nervøse for å begrense bruken av regnskograserende palmeolje på biodrivstofftanken i Norge. Frykten har vært at Indonesia vil saksøke Norge for diskriminering under regelverket til Verdens handelsorganisasjon (WTO), eller gjengjelde med å kjøpe mindre laks fra Norge. 

Her gir man altså milliarder av regnskogpenger til Indonesia, men har ikke turt å forby palmeolje på drivstofftanken i frykt for at Indonesia da ikke vil kjøpe norsk oppdrettslaks foret på soya fra Brasil.

Saken illustrerer et grunnleggende problem med vår innsats for å stoppe avskogingen; vi vil gjerne bidra til å bevare regnskog, men vi vil ikke samtidig gå etter dem som tjener penger på å rasere den.

Her burde Norge vært tøffere, tatt en lederrolle i å se handel, forbruk og avskoging i en større sammenheng, og løftet det opp på den internasjonale agendaen. Det er en risikabel rolle å innta, men skal vi vinne kampen mot regnskogødeleggelse, må pengebevilgninger akkompagneres med politisk mot. 

Det er viktig å huske på at det ofte ligger snevre, men mektige interesser bak det som raserer regnskog. Det er de samme interessene som har løftet Bolsonaro til makten i Brasil, og som nå truer hele den norske regnskogsatsingen.  

Selskaper involvert i avskoging må avsløres og ansvarliggjøres slik at de beviselig ikke tjener penger på våre fremtidige generasjoners bekostning. Klarer de ikke overgangen, har de ingenting i dette århundret å gjøre. Det må Norge tørre å si og kjempe for. For i hvor stor grad kan man si at regnskogsatsingen var verdt milliardene hvis avskogingen ikke stopper?