En avgjørelse fra retten har gjort klimasøksmålet mot tre oljefelt dyrere og tregere. Men det har også blitt enda viktigere. Her får du hele forklaringen på hva som har skjedd – og hva det har å si.
18. januar 2024 vant Greenpeace og Natur og Ungdom over staten på alle punkter. Oslo tingrett slo fast at de tre oljefeltene Yggdrasil, Tyrving og Breidablikk var blitt godkjent av regjeringen i strid med både norsk og europeisk lov, og et forbud som forbød staten å gi nye tillatelser som sikret fremgang i utbyggingsprosjektene. Den sistnevnte avgjørelsen kalles en midlertidig forføyning, og sikrer at feltene ikke bygges ut så lenge saken er i rettssystemet.
Dommen i klimasøksmålet i Oslo tingrett
Oslo tingrett kom til at staten ikke hadde utredet de globale klimaeffektene av oljeproduksjonen fra feltene før de godkjente utbyggingen, og at godkjenningen derfor var ulovlig. Vi vet at olje og gass forverrer klimaendringene, fører til dødsfall, helseskader, økonomiske skader, og undergraver menneskerettigheter i Norge og i utlandet.
Derfor plikter stater å utrede klimaeffektene av olje og gass, på lik linje med at staten må utrede andre miljøeffekter. Dette er forpliktelser satt på plass for å verne miljøet, men også sikre deltagende, transparente og demokratiske prosesser. Hvordan kan offentligheten involvere seg i debatter når staten ikke opplyser hva som er konsekvensene av det de gjør?
Den midlertidige forføyningen
Da staten anket tingrettens dom, ba de samtidig om at lagmannsretten stanset den midlertidige forføyningen – altså forbudet mot å gi nye tillatelser som sikrer utbygging av prosjektene. Uten slike tillatelser stopper utbygging, og etter hvert også oljeproduksjonen. Staten argumenterte med at forføyningen var svært belastende for oljeselskapene, og at staten ville kunne tape store inntekter. Disse påstandene ble aldri dokumentert, og vi mener de ikke stemmer med virkeligheten.
Greenpeace og Natur og Ungdom argumenterte med at oljeboring fører til irreversible skader på miljø og mennesker, som vil koste mye mer enn det oljeselskapene eventuelt vil tape, og at det derfor er uakseptabelt at de bygges ut i strid med loven.
Lagmannsretten landet på en slags mellomløsning: Den opphevet tvangskraften av den midlertidige forføyningen. Det vil si at forføyningen fortsatt står, men at forbudet som Oslo tingrett nedsatte, ikke kan håndheves. Man kan kanskje sammenligne det med øldrikking i en park: Det er ulovlig, men i det fleste tilfeller håndheves ikke forbudet. Staten tolker avgjørelsen på samme måte som mange nordmenn på varme sommerdager: De ignorerer forbudet.
Staten har en plikt til å rette seg etter forbud, enten det er tvangskraftig eller ikke. Vi mener staten handler i strid med loven og demokratiske normer når de gir tillatelser som sikrer fremgang og utbygging for de tre oljefeltene. Staten mener på sin side at deres oppførsel er i tråd med lagmannsrettens beslutning. Imens vi venter på en ny kjennelse fra lagmannsretten, blir feltene bygget ut.
Breidablikk-feltet produserer allerede olje. Tyrving-feltet vil sannsynligvis komme i produksjon i løpet av 2024. Yggdrasil-feltet er et mye større prosjekt, og er planlagt å starte opp i 2026.
LES OGSÅ: Dette må du vite om det nye klimasøksmålet
Internasjonale klimasøksmål vinnes
Samtidig skjer det store ting i verden. I april 2024 vant en gruppe eldre sveitsiske kvinner et klimasøksmål mot Sveits i Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Dommen slår fast at staten plikter å redusere klimagassutslippene sine raskt, og at klimagassutslipp truer menneskerettighetene til spesielt eldre kvinner.
Noen måneder senere vant en britisk klimaaktivist, Sarah Finch, et søksmål i britisk Høyesterett. Dommen slo fast at staten plikter å utrede globale klimagassutslipp før den kan godkjenne nye oljeprosjekter. Loven Finch vant gjennom med, er en av lovene vi bruker i vårt søksmål mot tre oljefelt i Norge, nemlig EUs prosjektdirektiv. Nå er jo ikke Storbritannia med i EU lengre. Men etter Brexit flyttet Storbritannia EU-lovene inn i sin egen lov.
Det vil si at Høyesterett i Storbritannia har tolket den samme loven vi bruker i vårt søksmål akkurat slik vi mener den skal tolkes. Fordi domstoler pleier å etterstrebe å tolke lover likt, har dommen mye å si for vår sak. Faktisk henviste britisk Høyesterett helt konkret til vår dom i Oslo tingrett, og skrev at de var enig i denne, og hvordan EUs prosjektdirektiv ble tolket av tingretten.
“173. As a judgment of a foreign court, although on the very question in issue before us, this decision only has authority in so far as its reasoning is persuasive. I do find the reasoning of the Oslo court persuasive and agree with it. It entirely accords with what I consider to be the proper interpretation of the EIA Directive”
Nå ser det veldig lyst ut for vår sak. Det skal bli veldig vanskelig for staten å argumentere for at Oslo tingrett, EMD og britisk Høyesterett tar feil. Dette er kanskje grunnen til at staten bestemte seg for å gjøre noe drastisk.
Ankesaken i lagmannsretten blir delt opp i tre
Planen var at vi skulle møte staten i Borgarting lagmannsrett 3.–13. september 2024. Kort tid før sommerferien ba staten om at saken vår oversendes til EFTA-domstolen i Luxembourg. EFTA-domstolen overvåker om EØS-landene (Norge, Island og Liechenstein) følger EU-lovene de er tilknyttet. EFTA-domstolen er altså en svært viktig autoritet i hvordan EU-lover tolkes.
Norske domstoler kan beslutte å oversende spørsmål til EFTA-domstolen for å få råd om tolkningen av EU-lover. Et slikt råd vil ikke være bindende, men svært betydningsfullt. EFTA-domstolen skal undersøke om det stemmer at EUs prosjektdirektiv innebærer et krav om å konsekvensutrede klimagassutslipp fra oljeboring, slik britisk Høyesterett konkluderte.
Staten argumenterte for at de var svært uenige i Finch-avgjørelsen i britisk høyesterett, og at spørsmålet derfor burde løftes til en overnasjonal domstol. Vi mener på vår side at Finch-avgjørelsen gjorde et ganske enkelt juridisk spørsmål enda tydeligere, og at en runde i EFTA-domstolen er unødvendig.
En betydelig ulempe med å oversende saken til EFTA-domstolen er at det utsetter hele saksgangen. Det er et problem i seg selv: Det gjør rettssaken dyrere, og det er særlig problematisk når det er snakk om en forføyningssak. For å løse det sistnevnte problemet besluttet lagmannsretten å dele opp søksmålet i to: hoveddelen (var vedtaket om oljefeltenes godkjenning lovlig?) og forføyningsdelen (må utbyggingen stanses umiddelbart?).
Forføyningssaken skal fortsatt behandles i lagmannsretten i Oslo 3 –13. september 2024. Hovedsaken skal opp først etter at EFTA-domstolen har behandlet saken, etter en muntlig høring i Luxembourg i løpet av de neste 8–10 månedene. Da skal domstolen både ta stilling til tolkning av EU-lov og nasjonale lover. Husk at vi vant i Oslo tingrett både etter norsk og europeisk lov.
Dermed er vi i den litt uvanlige situasjonen at vi har gått fra én rettssak til tre. Det øker kostnadene våre betydelig, og det gjør at saken dras ut i tid. Vi mente det ikke var nødvendig å ta denne saken gjennom EFTA-domstolen, slik staten ville. Men samtidig er det bra at vi kan få etablert også fra en overnasjonal domstol at stater plikter å konsekvensutrede utslipp fra oljeboring. Dette kan selvsagt føre til presedens i andre land.
Men det blir dyrt. Greenpeace er en uavhengig miljøorganisasjon som ikke mottar hverken statsstøtte eller penger fra bedrifter. Natur og Ungdom er en ungdomsorganisasjon. Derfor har vi ikke all verdens med penger. Vi er rett og slett avhengige av å samle inn mer penger for å kunne gjennomføre denne saken.
Støtt det nye klimasøksmålet. Greenpeace og Natur og Ungdom krever at staten lytter til egen Høyesterett og stanser nye oljeprosjekter. Vi trenger din hjelp.
Enda en klimadom er på trappene
Som om dette ikke var komplisert nok, er det en ting til du burde vite: Vi venter nemlig en dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Du husker kanskje at Greenpeace og Natur og Ungdom gikk til Høyesterett med det første klimasøksmålet i 2020? En delseier fra denne høyesterettsdommen utgjør grunnlaget for søksmålet du har lest om over.
Vi vant ikke fram med hovedkravet vårt i Høyesterett, og vi mener domstolen tolket de europeiske menneskerettighetene feil. Derfor har vi bedt EMD om å se på saken. EMD bestemte at vår sak måtte vente til de hadde behandlet søksmålet fra Klimaseniorinnen – de sveitsiske kvinnene. Nå har de det, og derfor venter vi en dom om kort tid. Norge er forpliktet til å følge dommer fra EMD, og det er sannsynlig at en dom herfra kan ha innvirkning på rettsprosessen i Norge og i EFTA-domstolen. Med andre ord har vi en spennende tid i møte.
Vi trenger din støtte for å beskytte klimaet og våre felles rettighet.
