© Marie Jacquemin / Greenpeace
Etter nesten to uker med forhandlinger er FNs årlige klimatoppmøte, COP 28, over. I går kom slutterklæringen, en dag på overtid.
Årets klimatoppmøte var historisk på flere måter. Verden ble vitne til sjokkerende klimaskeptiske uttalelser fra COP-presidenten, et sårt ettertrengt skade- og tapfond ble vedtatt, og vi fikk endelig en formulering i møtets slutterklæring med ordlyden at vi skal omstille oss bort fra fossile brensler framover.
Over de to ukene ble mange temaer diskutert, slik som omstilling til fornybar energi, grønn industri, urfolks rettigheter, naturvern, klimarettferdighet og matsikkerhet. Her er en oppsummering av de fem viktigste tingene som skjedde under årets COP.
1. Slutterklæringen
Hvert klimatoppmøte blir enig om en slutterklæring som oppsummerer hva partene kom fram til i løpet av forhandlingene.
Årets slutterklæring blir kalt historisk. For første gang sier COPs erklæring at verden skal omstille seg bort fra fossile energikilder. Det var imidlertid store uenigheter mellom partene om hvilket språk som skulle bli brukt, enten å fase ned, fase ut eller omstilling. Da flere land nektet å gå med på å fase ut fossil energi, ble de enige om ordlyden omstilling, som er en del svakere.
Gjennom 28 år med klimatoppmøter har landene ofte unngått den vanskeligste samtalen: fossil energis rolle i framtiden. Dette fordi det er sprikende meninger om temaet. Mens mange lavtliggende øynasjoner, Marshalløyene, Samoa og Tuvalu, som er de mest utsatte for havstigning ved global oppvarming, ønsker en full utfasing, er olje- og gassnasjonene Saudi-Arabia og Russland sterkest imot en utfasing av fossile brensler.
Etter lange forhandlinger kom partene fram til enighet. Selv om slutterklæringen er historisk og et lite steg i riktig retning, inneholder den også store smutthull for fossilnæringen. COP-avtalen lar fossilnæringen fortsette å kaste bensin på bålet. Om vi skal nå klimamålene trenger vi en avtale som forutsetter full utfasing av fossil energi. Men en slik formulering ble nok en gang sabotert.
2. Oljefest
Dubai i De forente arabiske emiratene var vertsby for årets COP. Dette valget har fått mye kritikk da Emiratenes statseide oljeselskap (ADNOC) er et av verdens største, og landet står for store deler av verdens CO2-utslipp. Ikke nok med det – årets COP-president, Sultan al-Jaber, er administrerende direktør i ADNOC. At en oljesjef er vert for FNs klimatoppmøte er helt bak mål. Før og under møtet har vi kunnet lese sak etter sak om hvordan industrien forsøkte å gjøre COP til en oljefest. Her er noen av dem:
- BBC avslørte at COP-presidenten Sultan al-Jaber hadde planlagt å bruke toppmøtet til å forhandle oljeavtaler med forskjellige oljenasjoner.
- På årets møte var rekordmange deltakere fra olje- og gassindustrien til stede. Flere norske medier skrev at blant annet Equinor og Aker var en del av den norske delegasjonen. De skulle snakke om karbonfangst og -lagring. Olje og gasselskaper har ikke noe å gjøre på et klimatoppmøte, siden de bidrar stort til den klimakrisen verdens land samlet seg for å finne en løsning på. Hvis Equinor og Aker ønsker å være en del av løsningen på klimakrisa må de stanse de enorme investeringene i fossil energi.
- Samtidig som klimaforhandlingene pågikk, ble det kjent at OPEC, organisasjonen av oljeeksporterende land, sendte et brev til medlemslandene som sa at de måtte motsette seg enhver formulering om utfasing av fossil energi. Selv om dette er bekmørkt, kan man også se noe positivt i det. Med en slik uttalelse kan vi anta at oljeeksporterende land som Kuwait, Iran, Emiratene og Saudi-Arabia faktisk frykter de årlige klimaforhandlingenes utfall.
- Vi har også kunnet lese at Sultan al-Jaber mener det ikke er vitenskap bak 1,5-gradersmålet, og om vi faser ut fossil energi vil menneskeheten gå tilbake til hulestadiet. At verten for de internasjonale klimaforhandlingene uttaler en slik ting er absurd. Det demonstrerer også hvor vanskelig disse forhandlingene er når verten åpenbart ikke er interessert i noen ordentlige klimatiltak slik som en utfasing av fossile brensler.
3. Tap- og skadefond
Klimarettferdighet var et viktig tema på årets COP, og på møtets første dag vedtok deltakerlandene et tap- og skadefond. Høyinntektsland ble enige om at de skal bidra med økonomisk støtte til de landene som er hardest rammet av klimaendringer. Dette er fordi rike land har høyest utslipp, mens lavinntektsland i det globale sør har så langt erfart de største klimakatastrofene.
© Greenpeace / Marie Jacquemin
Selv om dette fondet er et viktig og virkelig trengende initiativ, er det ikke nok penger i fondet til å faktisk hjelpe til med oppbygging etter klimakatastrofer. Når de store forurensere blir enige om et fond for å støtte hardt rammede land, må de også investere nok penger i det. Det er tross alt de rikeste landene som forurenser mest.
4. Utslippskuttene baserer seg på ny, uprøvd teknologi
Det var mye fokus på karbonfangst og -lagring (CCS) under dette toppmøtet. CCS er en ny og uprøvd teknologi hvor karbon blir fjernet fra klimagassutslippene og deretter lagres langt under bakken.
CCS har fått mye kritikk: det ikke er tatt i bruk enda og vi vet ikke alle konsekvensene ved å lagre CO2 under bakken. I tillegg er det en helt ny teknologi, og det vil ta mange tiår før den vil være i stand til å faktisk å fange og lagre de milliarder tonn CO2 som slippes ut årlig. CCS er også ekstremt dyrt.
LES OGSÅ: Karbonfangst og -lagring: en falsk løsning
Det er hovedsakelig olje- og gassnæringen som er positiv til CCS. Om denne løsningen blir tatt i bruk, kan fossile selskaper fortsette å utvinne og forbrenne fossilt brensel som før, og deretter lene seg på at utslippene deres blir lagret under bakken på et senere tidspunkt.
CCS er ikke løsningen for utslippskutt, men fungerer som en unnskyldning for at olje- og gasselskaper kan fortsette som før. Reelle utslippskutt krever en utfasing av alle fossile brensler, samt en rekke andre tiltak.
5. Hjemmelekse for landene
For å klare omstillingen til et nullutslippssamfunn innen 2050, ble partene på toppmøtet enige om at alle utslipp skal kuttes kraftig dette tiåret og investeringer i fornybar energi skal tredobles. De globale utslippene må derfor nå en topp i 2025, og deretter ha en jevn reduksjon framover. For å nå disse målene må alle land lage en plan i løpet av de neste to årene og sende inn vedtakene til FN. Der vil de bli vurdert og deretter diskutert på COP 30 i Brasil i 2025.
Slutterklæringens betydning for Norge
Etter 28 år med internasjonale klimaforhandlinger, er årets slutterklæring historisk fordi den erkjenner at verden må omstilles bort fra fossile brensler. Men avtalen har store smutthull for fossile selskaper. Land kan nemlig selv bestemme hvor raskt de skal omstille seg bort fra fossil energi.
13. desember kom den sjokkerende nyheten om at olje- og gassindustriens lobbyorganisasjon Offshore Norge investerer 240 milliarder i norsk olje og gass for 2024. Det er rekordhøyt. I tillegg sa olje- og energiminister Terje Aasland at COP-avtalen ikke endrer noe, og at olje- og gassindustrien i Norge kan fortsette som før.
Det er forkastelig. Norge er et lite land som har blitt rike på olje, og gjennom historien har stått for høye utslipp. Vi har ressurser til å investere i fornybar energi og er et av de landene som er best skikket for en grønn omstilling. Derfor må vi være en av de som leder an til netto-null mot 2050, ikke de som stikker kjepper i hjulene for omstillingen.
Utenriksminister Espen Barth Eide hevdet at Norge var et av landene som stemte for en full utfasing av fossil energi. Samtidig er regjeringens politikk stadig å “utvikle ikke avvikle” norsk olje og gass. Og nye norske oljefelt kommer til å produsere fossil energi til langt etter 2050, som er tiåret verden skal være klimanøytral. Regjeringen kan ikke fortsette med den samme klima- og oljepolitikken, og burde ikke lene seg på løsninger som ikke er ferdig utviklet enda, slik som karbonfangst og -lagring.
Årets COP-avtale kalles begynnelsen på slutten for fossil energi. Men så lenge vår egen olje- og energiminister mener at slutterklæringen ikke endrer noe for norsk olje og gass, er det ikke så lett å være enig i det.
