Har du sett en tunfisk? De er ganske vakre. Og noen arter er enorme! Ingenting ved de små tohundregrams hermetikkboksene i dagligvarebutikken vitner om de 240 kilos kjempene som fanges for å fylle smørbrød og katteskåler verden rundt.
Men verdens tunfiskdag handler ikke bare om fisken, selv om tunfisken i seg selv gir grunn til feiring. Verdens tunfiskdag skal minne oss på viktigheten av hvordan vi må forholde oss til miljøets grenser, noe vi brått har blitt mer bevisste på i global skala. Verdens matforsyningskjede er mer sårbar enn det den bør være, noe som utgjør en trussel mot matsikkerheten vår. Men det finnes mange gode løsninger, rett framfor oss.
Bærekraftige og etiske fiskerier er viktige for å støtte folk, lokalsamfunn og handel i både utviklingsland og industriland. Dessverre skvises de av monopoler og gigantiske fiskeflåter i milliarddollarklassen som de rett og slett ikke har ressurser til å konkurrere med. Fiskerienes størrelse og bankkontoer kan variere vilt, men la oss se på hvordan tunfisk (og all sjømat, for den saks skyld) blir fanget.
LES OGSÅ: Du har sett Seaspiracy på Netflix – hva nå?
Siden koronapandemien brøt ut, har salget av hermetisk tunfisk (et produkt som kan lagres lenge) skutt i været. Men hva er det egentlig vi kjøper når vi legger hermetisk tunfisk i handlevogna?
LES OGSÅ: Tunfisk: En liten guide for deg som vil spise bærekraftig
Noen kommersielle fiskeflåter bryr seg lite eller overhodet ikke om reguleringer, konserveringstiltak eller lovverk, så ulovlig, urapportert og uregulert fiske er utbredt på verdens hav. Dette fører ofte til biangst av sårbare arter, som skilpadder og haier, samt ødeleggelsen av hjemmet deres, havet.
Overfiske truer også verdens matsikkerhet. I en tid der matkrise er en reell og overhengende fare, er det vanvittig at dette pågår helt uovervåket.
Like bekymringsverdig er forholdene til de sårbare menneskene som faktisk fanger fisken – arbeiderne “på gulvet” i den verdensomspennende sjømatindustrien utgjør ryggraden til en milliardindustri. En stor prosentandel av fiskerne er migrantarbeidere, og som så mange andre som jobber under pandemien er de utsatt for økt risiko når det gjelder rettigheter, helse og velstand. De lokkes ofte til å jobbe på fiskefartøy i fjerne farvann, med løfter om reise og gode lønninger, goder som viser seg å ikke stemme. Klager på dårlige og uhygieniske forhold, utrygge arbeidsmiljøer, lønnstyveri og andre problemer er dessverre vanlige.
Hva må forandres? En rettferdig omstilling til bærekraftige og etiske fiskerier er en måte å støtte verdens hav og hjelpe fiskebestandene med å hente seg inn, samtidig som man kan forsyne de menneskene som trenger det mest med sjømat. De som har ressurser kan påskynde denne omstillingen ved å kun kjøpe sjømat som er fanget på bærekraftig vis og/eller lokalt. Små og uavhengige fiskerier og fiskere bidrar gjerne til det.
Å fiske med stang eller håndkastede garn er håndverk som nedarves fra generasjon til generasjon. Disse fiskerne er folk med stor respekt for havet, fisken, og de begrensningene som finnes. De kan lære oss veldig mye om hvordan vi kan leve i harmoni med de vakre havene våre, og dessuten sørge for at folk får mat, samtidig som havhelsa og arbeideres rettigheter ivaretas.
Verdens myndigheter bør gi direkte støtte til små og etiske fiskerier i stedet for å gi redningspakker til de enorme og destruktive industrielle fiskeriene. Investeringer i denne sektoren vil stimulere de lokale økonomiene, øke motstandsdyktigheten mot matkriser, forbedre gjennomsiktigheten i verdikjeden, redusere utslipp og ta tak i menneskerettighetsproblemer. Det vil også skape nye og sårt trengte arbeidsplasser med rettferdige lønninger og tryggere arbeidsforhold.
