Noen ganger kan små grupper bekjempe store krefter og endre samfunnet til det bedre. I anledning Pride feirer vi tre skeive bevegelser som har fått til nettopp dette. Hva kan vi lære av de fantastiske aktivistene som har drevet homokampen fremover?
I løpet av de siste seksti årene har LGBTQ+-bevegelsen opplevd en dramatisk endring i de rettighetene og privilegiene som noen – men langt fra alle – skeive personer nå har.
For yngre generasjoner er det i dag vanskelig å forestille seg hvordan livet for skeive var for bare noen tiår siden – og det kan vi takke modige aktivister for.
Forhåpentligvis vil dagens barn og unge en dag kunne takke tidligere generasjoner av klimaaktivister for deres kamp for livet på jorda og fremtidige generasjoner, på samme måte som vi nå takker tidligere LGBTQ+-aktivister for rettighetene de har kjempet frem.
I denne artikkelen ser vi tilbake på tre skeive bevegelser som kan være til inspirasjon for dagens klimaaktivister.
1. Den utrettelige Marsha P. Johnson – en nøkkelfigur i Stonewall-opptøyene
Marsha P. Johnson var en svart, ikke-binær aktivist, sexarbeider og drag-performer, som ble født i USA i 1945. Johnson ble en viktig offentlig figur i homofrigjøringskampen.
Johnson levde mesteparten av sitt liv i fattigdom og med alvorlig psykisk sykdom, men huskes i skeiv historie som en kompromissløs, sentral LHBTQ+-forkjemper og en nøkkelperson i Stonewall-opptøyene i 1969. Opprøret begynte da politiet stormet homobaren Stonewall Inn, i et forsøk på å håndheve et forbud mot å selge alkohol til homofile. De ble møtt med sterk motstand fra folket.
Johnson var med å organisere mange aksjoner og frigjøringsmarsjer – som blant annet den første Pride-paraden – og var kjent for sitatet “Darling, I want my gay rights now!”.
Johnson mobiliserte en bevegelse som fikk en sentral rolle i den nasjonale marsjen mot Washington for homofiles rettigheter i 1979. Marsjen førte til at Wisconsin i 1982 ble den første amerikanske staten som forbød diskriminering av LGBTQ+.
Svarte LGBTQ+-aktivister som Johnson bærer fortsatt hovedtyngden av den vedvarende hatkriminaliteten mot LGBTQ+-personer. Johnsons historie beviser det miljøbevegelsen vet altfor godt – at marginaliserte stemmer alltid vil oppleve voldsom motstand.
Akkurat som Johnson kjemper klimaaktivister i det globale sør og urfolk for å redde planeten – en kamp for deres egen eksistens.
2. Act Up og Tim Bailey: Gjorde egen begravelse til demonstrasjon
Act Up (AIDS Coalition to Unleash Power) er en internasjonal bevegelse som jobber for å forbedre livet til mennesker som lider av aids. Den startet i New York i 1987 som en politisk grasrotorganisasjon, og brukte forskning og aksjoner for å fremme budskapet sitt.
Gruppa brukte mottoet «Silence = Death» for å sette fokus på den akutte krisen som tok livet av LHBTQ+-samfunnet. I en tid der 10 000 mennesker i New York led av aids, mobiliserte Act Up mange døende aktivister og deres allierte til å involvere seg i kampen.
Tim Bailey ble med i organisasjonen da han fikk diagnosen i 1988. Han forlot karrieren som designer og utførte vågale aksjoner som å krasje nyhetsstasjoner og iscenesette «die-ins». Til slutt lagde han en demonstrasjon ut av sin egen begravelse, noe mange Act Up-medlemmer fulgte opp ved å spre asken til sine døde venner på plenen foran Det hvite hus i Washington D.C.
Organisasjonens aktivisme var fotogen og skapte overskrifter som etter hvert ble umulig å ignorere. Aksjonene, i tillegg til enorme mobiliseringer – rundt 750.000 mennesker deltok på en marsj mot Washington – spilte en sentral rolle i å akselerere utviklingen av livreddende medisin som i dag holder mennesker med hiv og aids i live.
3. Storbritannias protester mot Seksjon 28 og da Booan Temple stormet BBC
Den 23. mai 1988 trådte en ny og kontroversiell lov i kraft i Storbritannia, kalt Seksjon 28. Loven forbød lokale myndigheter å «fremme homoseksualitet eller publisere materiale med hensikt å fremme homoseksualitet». LGBTQ+-støttetjenester ble stengt av kommunene, og det ble ulovlig å presentere homoseksualitet som akseptabelt i skolen.
Mange protesterte mot den loven, og en gruppe lesbiske aktivister – deriblant Booan Temple – ble frustrerte over den manglende nyhetsdekningen av motstanden. De tok derfor saken i egne hender og stormet en nyhetssending på BBC den kvelden loven ble stemt igjennom av den britiske regjeringen.
På denne tiden mente 75 prosent av den britiske befolkningen at det å ha en identitet innenfor LGBTQ+ “alltid eller i de fleste tilfeller er feil”. Å reversere en lov som var støttet av majoriteten av befolkningen, virket som en umulig oppgave.
I en tid hvor AIDS-epidemien herjet, traff den nye loven som et slag mot en marginalisert gruppe som allerede lå nede. Men så kom reaksjonene. LGBTQ+-kvinner lenket seg fast til Buckingham Palace og rappellerte ned i galleriet i Overhuset i Westminster. Det var store protester i byer som London og Manchester.
Til tross for all motstanden ble loven først opphevet i 2003. Men strategier og taktikker for å sikre siviles rettigheter ble satt i system før dette, noe som har inspirert dagens klimabevegelse.
Pride-måneden: Vi henter inspirasjon fra aktivistene
Folk som Marsha P. Johnson, Booan Temple, Tim Bailey og bevegelsene de var en del av, er i dag viktige påminnere om hvordan vi kan skape reelle samfunnsendringer gjennom kreativ og målrettet aktivisme.
Nå som Pride-måneden er i gang, la oss hente håp, inspirasjon og kraft fra de formidable aktivistene som tidligere har kjempet, vunnet og fått til det umulige.
Det første steget mot å bli Greenpeace-aktivist er å delta i kurset “Introduksjon til sivil ulydighet”. Her får du lære mer om sivil ulydighet og kraften i fredelige aksjoner. Registrer deg i dag.