15. februar skal tidligere oljeministre og oljebyråkrater forklare seg for Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité om hvor det gikk galt da rapporter om mulig milliardtap for olje i Barentshavet sørøst ble holdt skjult for Stortinget.

I forbindelse med klimasøksmålet vårt mot den norske staten avslørte vi i fjor at Olje- og energidepartementet holdt Stortinget for narr da Barentshavet sørøst ble åpnet for oljevirksomhet i 2013. I stedet for å presentere tall som viste stor risiko for milliardtap, la Olje- og energidepartementet fram utdaterte tall som viste muligheter for å tjene 50-280 milliarder norske kroner. Det kom også fram at departementet overkjørte Oljedirektoratets faglige vurderinger, og ga dem klare instrukser om å presentere positive tall og ikke “snakke ned” olje i Barentshavet sørøst.

Hvordan kom vi dit at Olje- og energidepartementet måtte lobbe for at nye områder skal åpnes for olje, når staten har en stor risiko for å gå på milliardtap? Skal ikke olja forvaltes til det beste for samfunnet? Og hvorfor åpne nye områder for oljeleting om det ikke lønner seg? 

Dette er viktige spørsmål Stortinget må grave i, når tidligere oljeministre og oljebyråkrater kalles inn på teppet til Kontroll- og konstitusjonskomiteen. 

Daværende oljeminister og nåværende direktør i oljeselskapet OKEA, Ola Borten Moe, har avfeid alle anklager om at departementet han var øverste sjef for da denne prosessen foregikk har brutt loven. Borten Moe sier indirekte at Barentshavet sørøst ville blitt åpnet uansett, og viser til at folk som er imot olje også er imot selv om den er lønnsom.

Om man snur på dette, ser man en skremmende anerkjennelse om at folk som er for olje også er for når den ikke er lønnsom. 
Det er også det viktigste spørsmålet for Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité å få svar på i høringen om denne oljeskandalen. Er Olje- og energidepartmentet for olje også når den kan føre til tap på flere milliarder?

Oljeforvaltningen har forvitret de siste årene. Da Stortinget kom fram til de ti oljebud i 1971 slo de fast at olja skal forvaltes til samfunnets beste. Nå ser det ut som at det førende prinsippet i forvaltningen er en ukuelig tro på olja.

Departementets hemmelighold av rapportene som varslet om risiko for milliardtap er nemlig ikke unik, men føyer seg inn i en lang rekke kritikkverdige forhold i oljeforvaltningen:

  • Olje- og energidepartementets eierskapsoppfølging av Equinor har fått slakt. Riksrevisjonen har trukket fram den manglende oppfølgingen som grunnen til at Equinor sløste vekk 200 milliarder i USA. 
  • Antall ulykker øker, uten at Petroleumstilsynet tyr til sterkere lut for å kontrollere Equinor og de andre oljeselskapene som opererer på norsk sokkel. 
  • Olje- og energidepartementet ignorerer miljøfaglige råd, og miljømyndigheten blir ifølge Riksrevisjonen tilsidesatt.
  • Staten utreder ikke finansiell klimarisiko før tildelingen av nye oljelisenser. Dette bortforklarer de med at det ikke er statens oppgave å regne ut om det er lønnsomt å drive oljeleting i nord, til tross for at staten dekker mesteparten av letekostnadene.
  • En rekke oljeprosjekter har hatt budsjettoverskridelser som får milliardsprekken for stortingsgarasjen til å framstå som blåbær. Martin Linge-feltet har for eksempel hatt en budsjettsprekk på nesten 30 milliarder. Disse milliardsprekkene dekkes i all hovedsak av staten, uten at det stilles krav til ekstern kvalitetskontroll til oljeselskapenes budsjettanslag. Det står i sterk kontrast til kravet om at øvrige statlige investeringer på over én milliard skal kvalitetssikres eksternt.
  • Olje- og gassnæringen fikk generøse skatteletter i koronakrisepakkene, til tross for at Finansdepartementet advarte om at oljesektorens skattesystem fra før var for investeringsvennlig. Det øker risikoen for at det åpnes oljefelt samfunnet ikke vil tjene penger på.
  • Svingdøren mellom oljepolitikken og oljeindustrien spinner hurtig rundt, og veien mellom oljepolitiske verv og jobber i oljeforvaltningen og toppjobber i oljebransjen er kort. Ola Borten Moes overgang fra posten som oljeminister til å starte et oljeselskap er kanskje det grelleste eksemplet.

Grep må tas for å sikre at Norge ikke går på en real oljesmell. Om Norge fortsetter å favorisere oljenæringa over andre næringer vil vi ikke bare bidra til å koke kloden. Norske arbeidsplasser vil også trues, og vi risikerer å investere milliarder av kroner i olje ingen vil kjøpe.
I tillegg til å komme til bunns i hvor det gikk galt da Olje- og energidepartementet holdt rapporter om risiko for milliardtap skjult for Stortinget, må politikerne nå stake ut en ny kurs for oljeforvaltningen. Denne nye kursen må gå bort fra den utdaterte tanken om at olje lønner seg uansett, og fokusere på hvordan vi kan få til en grønn og rettferdig omstilling fra fossilt til fornybart.

Oljeskandalen viser at det er en myte at vi trenger olje for å opprettholde velferdsstaten. Les mer om denne myten, og ni andre oljemyter her.