Det har oppstått en slags rørende enighet i norsk politikk: Klimafornekterne, miljøvernerne, ytre venstre og ytre høyre, og selv store deler av regjeringspartiene virker enige om hvor dumt det er å elektrifisere Melkøya. Det er påfallende at nesten ingen av dem snakker om en realistisk løsning på Norges største punktutslipp.
Det er vanskelig å se for seg at Norge skal nå klimaforpliktelsene sine uten å gjøre noe med Melkøya. Her oppstår årlig opp mot en million tonn CO2 – omtrent to prosent av Norges årlige utslipp. Samtidig har kritikerne rett i at elektrifisering er et tvilsomt klimatiltak: Gassen Equinor i dag brenner for å drive Melkøya, vil bli solgt videre og forbrent i utlandet i stedet.
Elektrifisering av Melkøya grønnvasker Norges klimaregnskap
Joda, globale utslipp vil nok bli noe redusert med elektrifiseringen. Men står behandlingen i stil med sykdommen? Det er en dårlig idé å bruke store mengder kraft, og å bygge kraftledninger gjennom et allerede hardt presset reinbeitedistrikt (før regjeringen har løst Fosen-saken), først og fremst for å grønnvaske det norske klimagassregnskapet.
Flere partier har foreslått CO2-fangst på Melkøya som et alternativ til elektrifisering. CO2-fangst og -lagring, eller CCS, er en svært umoden og risikabel teknologi, som attpåtil krever store mengder kraft og annen infrastruktur. Globalt sliter industrien med å få gode resultater. For eksempel slipper et av verdens største CCS-anlegg, Quest-fabrikken i Canada, ut mer CO2 enn det fanger opp. CO2-fangst på Melkøya ville vært dyrt, energikrevende, tidkrevende å få på plass, og sannsynligvis ikke fanget opp alle utslippene.
Om så Equinor hadde fått karbonfangsten til å fungere, og klart å lagre CO2-en i bakken til klimakrisen er blåst over, sitter vi fortsatt igjen med kjerneproblemet: Mesteparten av utslippene oppstår ikke når gassen blir omgjort til flytende form (såkalt LNG) på Melkøya, men når den brukes.
Bare én løsning kutter utslipp fra Melkøya
Når Melkøya ikke er stengt ned på grunn av seriøse sikkerhetsproblemer, produserer anlegget om lag 6,5 mrd. kubikkmeter gass i året. Ved forbrenning blir dette til i underkant av 13 millioner tonn CO2. 13 millioner tonn er som kjent betydelig mer enn 1 million tonn, som er mengden CO2 elektrifiseringen tar sikte på å spare inn.
Det er bare én løsning som kutter utslippene fra Melkøya. Det er en løsning som ikke krever nye naturinngrep som strider mot urfolks rettigheter, som ikke vil øke strømprisen i Finnmark, og som vil frigjøre akkurat den arbeidskraften fornybarbransjen skriker etter:
Steng Melkøya.
Det er verre å si enn å banne i kirka. Oljebransjen har fått definere norsk politikk så lenge og i så stor grad at dens interesser blir tatt for gitt. Når elektrifiseringen blir forsvart, for eksempel på lederplass i Aftenposten eller i podcasten Aftenpodden, legges fortsatt gassproduksjon i evig tid til grunn. Men verden må fase ut fossil energi for å begrense klimaendringene. Vi trenger ikke “renere” fossiler. Vi trenger fornybar energi og reelle klimakutt.
LES OGSÅ: Elektrifisering av sokkelen – god eller dårlig idé?
