Onsdag 4. november startet den historiske klimarettssaken i Høyesterett. Vi oppsummerer rettssaken dag for dag.
Se oppsummeringen av siste dag i retten, og avsluttende tanker om denne rettsrunden, i videoen over.
Dag 1 i Høyesterett (onsdag 4. november)
Etter en kort runde med tekniske utfordringer startet Høyesteretts behandling av klimasøksmålet. Miljøorganisasjonenes advokater satt i ett rom, regjeringsadvokaten i et annet, og pressefolk og representantene for miljøorganisasjonene i et tredje. Dommerne var med på video fra hvert sitt kontor. Miljøorganisasjonene ved advokat Cathrine Hambro var først ute.
Hambro startet prosedyren med å minne om at det ikke har vært så mye CO2 i lufta på en million år. Hun fortsatte med å påpeke at dommen fra lagmannsretten gjenga klimavitenskapen riktig, men ikke virker å forstå den vanvittige risikoen klimaendringene innebærer. «Retten skal ikke ta stilling til hvor naturens tålegrenser går – det er etablert», sa Hambro. Oljetildelingene i 23. konsesjonsrunde, som miljøorganisasjonene har tatt til retten, var den første tildelingen av oljelisenser siden Norge ratifiserte Parisavtalen, avtalen som forplikter oss til å holde global oppvarming godt under to grader.
Se oppsummering av rettens første dag i videoen, eller se hele livesendingen fra Høyesterett onsdag her. Her finner du alle livesendinger og oppsummeringer samlet.
Miljøparagrafen § 112 i Grunnloven gir rettigheter til nåværende, men også fremtidige generasjoner. Klimaendringene som følger av valgene vi tar i dag vil ha størst konsekvenser nettopp for de som har minst makt over beslutningsprosessene. Det er dagens unge og fremtidige generasjoner som må betale den høyeste prisen. Det tilsier såkalt «sterk prøvingsintensitet», altså at domstolen må være nøye med å kontrollere at loven blir fulgt.
Advokat Hambro argumenterte for at § 112 i Grunnloven innebærer en absolutt grense for hvilke miljøskader som kan tillates. Hun argumenterte også for at den innebærer en plikt for staten til å gjennomføre tiltak som begrenser skader på miljø, og en plikt til å avstå fra tiltak som skader miljøet. Det finnes en grense – og for klimaets del er den grensen 2-gradersmålet. Nasjonalt må vi vurdere hvor mye av det globale karbonbudsjettet Norge kan bruke. Da regjeringen delte ut oljelisenser i 23. konsesjonsrunde, vurderte de aldri den oppvarmende effekten av utslippene fra norskprodusert olje og gass som brennes i utlandet. Forholdet til § 112 er ikke vurdert i tildelingen av 23. konsesjonsrunde.
Etter lunsj gikk Hambro gjennom forarbeidene, altså hvordan loven ble til. Hun viste til at «Menneskerettighetsutvalget» – utvalget som la frem forslaget til revidering av Grunnloven i 2014, og blant annet foreslo en styrket miljøparagraf – fikk mandat fra Stortinget om å styrke menneskerettighetenes plass i Grunnloven. Utvalget var bredt sammensatt, og den eneste som var uenig var FrP-representant Carl I. Hagen. Han ønsket ikke § 112 i Grunnloven. Utvalget var helt klare på at miljøparagrafen var en rettighetsbestemmelse. Det har aldri vært noen tvil om at miljøparagrafen er en rettighetsbestemmelse, før regjeringsadvokaten konstruerte den tvilen da miljøorganisasjonene gikk til klimasøksmål.
Til slutt tok Hambro oss gjennom det hun kaller “marginalitetsproblemet”, altså at ethvert utslipp i seg selv ikke er stort nok til å endre klimaet, men at alle utslippene til sammen skaper en klimakrise. En tilnærming hvor ett utslipp i seg selv må være stort nok til å ødelegge klimaet, vil ikke være effektiv i klimasammenheng. En slik tilnærming ble også avvist av nederlandsk Høyesterett i Urgenda-dommen.
Da var første dag omme.
LES OGSÅ: 7 ting du må vite om klimasøksmålet
LES OGSÅ: Slik følger du klimasøksmålet i Høyesterett
Dag 2 i Høyesterett (torsdag 5. november)
Med et nikk til den smeltende isskulpturen utenfor Høyesterett og temperaturer på 14 grader i november, fortsatte advokat Cathrine Hambro prosedyren på vegne av miljøorganisasjonene ved å beskrive det som “smått absurd” å ha en grunnlovsparagraf som skal beskytte etterslekten, men som staten ikke anser som en reell rettighetsbestemmelse.
Hambro begynte dagen med å forklare betydningen av Norges internasjonale klimaforpliktelser, særlig Parisavtalen. Forarbeider for Grunnlovens miljøparagraf, som begynte som § 110b i 1992 før den ble oppdatert som § 112 i 2014, lente seg på Brundtland-rapporten, og miljøorganisasjonene mener et internasjonalt perspektiv forblir relevant. Parisavtalen gir alle land felles, men differensiert, ansvar for å løse klimakrisa med høyest mulig ambisjonsnivå. Det er ikke mulig å beskytte «naturens produksjonsevne», som det heter i § 112, uten å sikre et levelig klima globalt. Alt dette tilsier at Norge, et rikt land med historisk store utslipp, må kutte mer enn gjennomsnittet globalt.0
Hambro forklarte hvorfor domstolene bør prøve vedtakene i 23. konsesjonsrunde intenst for å sikre rettighetene i § 112. Hun konkluderte at landets øverste dommere i praksis har én mulighet til å påvirke retningen for petroleumspolitikk under klimakrisa. Det må være slik at politikken utformes innenfor denne grensen, argumenterte hun; hvis ikke, er petroleumspolitikken fredet.
Flere av temaene som ble nevnt i rettssakens første to dager ble tatt videre av advokat Emanuel Feinberg. Han beskrev tre typer miljøskader – nasjonale utslipp, globale utslipp og lokal miljøskade – som må vurderes helhetlig av Høyesterett. Han understreket at klimakrisa allerede har store konsekvenser for Norge og at globale effekter naturligvis vil påvirke et lite, åpent land som Norge.
Basert på forskning og byrdefordelingsprinsippene i Parisavtalen, argumenterer miljøorganisasjonene at Norges rettferdige andel av verdens klimadugnad er minst 60 prosent utslippskutt innen 2030 på vei mot netto nullutslipp i 2050. Men oljen fra tillatelsene tildelt i Barentshavet sørøst gjennom 23. konsesjonsrunde vil først komme på markedet etter 2030. Siden Norges petroleumspolitikk er å opprettholde et høyt utvinningsnivå, og oljesektorens utslipp utgjør cirka 15 millioner tonn CO2-utslipp årlig, vil produksjonsutslipp fra olje og gass snart fylle opp hele utslippsbudsjettet i landet.
Men Feinberg forklarte at forbrenningsutslipp i utlandet fra eksportert olje og gass er enda større. Kun Qatar og Kuwait har høyere forbrenningsutslipp per person enn Norge. Mens det er vanskelig å si hvor stor nettoeffekt redusert norsk gassproduksjon vil ha (siden gass kan erstatte både kull og fornybart), utgjør cirka en tredjedel av norsk oljeeksport et rent tillegg til globale utslipp. Dette tilsier 60-200 millioner tonn CO2 totalt fra Barentshavet sørøst fra 2030 og fremover, noe som er så graverende at det strider mot § 112. Tidligere beskrev advokat Hambro statens argumentasjon om at forbrenningsutslipp ikke er relevant som en stor ansvarsfraskrivelse og som naturvitenskapelig helt irrelevant, siden norske borgere eksponeres like mye for risiko uavhengig av hvor utslipp skjer.
I tillegg kommer lokale miljørisikoer, forklarte Feinberg, siden tillatelsene er gitt i et rikt havområde med unik økologi og verneverdig natur. Både Miljødirektoratet og Polarinstituttet frarådet noen av tillatelsene som ble gitt i 23. konsesjonsrunde.
Til slutt kom Feinberg inn på lønnsomheten fra oljeboring i Barentshavet sørøst. En beregning gjort i 2013, avdekket i forkant av sakens ankomst i Høyesterett, viser at lønnsomheten var svært tvilsom i 2013, og at tillatelsene kan ha marginal eller negativ nåverdi. Dette vil utdypes fredag.
Dag 3 i Høyesterett (fredag 6. november)
Advokat Emanuel Feinberg startet dagen med å vise til at petroleumsselskaper gjennom konsesjonsrundene får enerett på både leting og utvinning av petroleum, og etter hvert “berettiget forventning” om inntekter. Ved å gå gjennom flere fagartikler viste han at det politiske handlingsrommet til å innskrenke petroleumsutvinning blir mindre jo lenger ut i prosessen man kommer. Man kan gjøre små endringer som å ta litt mer hensyn til lokal natur eller elektrifisere feltet, men man har ingen mulighet til å av klimahensyn si nei til selve utvinningen. Feinberg gikk inn på dette for å begrunne hvorfor det er vedtaket om 23. konsesjonsrunde som angripes fra miljøorganisasjonene. Vedtak om å tildele/ikke tildele utvinningstillatelser er den eneste praktiske måten å bestemme om det skal utvinnes eller ikke.
Videre gikk Feinberg gjennom om norsk klimapolitikk har vært og er god nok til å bøte på de skadevirkningene som utslipp fra petroleumsvirksomheten vil føre til. Her viste han til at Norge i lang tid har hatt mål om å redusere utslippene sine, men at svært lite har blitt gjort. Kvotekjøp er ikke nok. Han konkluderte med at 23. konsesjonsrunde har så store skadevirkninger for miljøet at det strider med Grunnloven § 112. Dette gjennom bidraget til nasjonale klimagassutslipp, globale klimagassutslipp og lokal miljøskaderisiko ved mulige akuttutslipp.
Resten av dagen omhandlet at oljetillatelsene er ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil. Feinberg viste til at man etter petroleumsloven skal vurdere fordeler og ulemper ved petroleumsvirksomhet før man åpner et område, deriblant lønnsomhet. Han viste til forarbeider til endringer i petroleumsloven som viste at selv om man ikke har satt i gang leteboring, skal man altså vurdere lønnsomhet ved driftfasen på åpningstidspunktet. Feinberg viste også til at Stortingets energi- og miljøkomite la vekt på potensielle inntekter og ringvirkninger da de gikk inn for åpning av Barentshavet sørøst.
Her har det kommet nye, sjokkerende bevis i saken. I 2013 viste åpningsmeldingen for Barentshavet sørøst et stort potensiale på statlige inntekter mellom 280 og 50 milliarder. Saksøkerne har tidligere vist at det er store feil i dette regnestykket. Som det har kommet fram i høst har staten også hatt mer presise utregninger, som viste betydelig økonomisk risiko (mer om dette her). Disse ble hemmeligholdt.
Feinberg gikk gjennom hele hendelsesforløpet for denne skandalen, og viste til skriftlige forklaringer fra og interne e-poster i og mellom Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet. De viste at departementet gikk mot ønsker fra fagøkonomer i direktoratet og deres grundigere lønnsomhetsvurderinger. Disse vurderingene viste langt mer tvil om lønnsomheten enn det politikerne og offentligheten fikk presentert. Feinberg konkluderte med at det er blitt gjort feil i denne prosessen, inkludert at det ikke ble gjort noen vurdering av forbrenningsutslippet fra salg av olje og gass til utlandet, som kan ha innvirket på vedtaket om å begynne med oljeleting, og dermed at vedtaket er ugyldig.
Dag 4 (mandag 9. november)
Advokat Emanuel Feinberg startet fjerde dag med å argumentere for at dersom Høyesterett finner at miljøparagrafen ikke gir en rett til et levelig miljø som kan prøves i retten, så kan en slik rett utledes av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), artikkel 2 (rett til liv) og 8 (rett til privatliv, som har blitt brukt for å reise flere miljøsaker i Strasbourg). Staten mener at miljøorganisasjonene ikke kan anføre brudd på EMK, fordi det bare er enkeltpersoner, ikke organisasjoner, som kan gjøre dette. Feinberg påpekte derimot at organisasjoner kan føre saker på vegne av enkeltpersoner og at dette er etablert rettspraksis. Han minnet om at EMK skal sikre kollektiv beskyttelse av rettigheter, ikke bare at individer kan klage til domstolen i Strasbourg, og at dette er særlig viktig i klima- og miljøsaker.
Sekundært argumenterte Feinberg for at organisasjonenes medlemmer kan anføre brudd på EMK på vegne av medlemmene i organisasjonene, ettersom disse har rettigheter under EMK, og viste særlig til de unge medlemmene i Natur og Ungdom. Feinberg leste opp deler av partsforklaringen til Gaute Eiterjord, som var leder i NU da klimasøksmålet var til behandling i lagmannsretten. Eiterjord forklarte hvordan frykt for klimaendringene opptar ungdomsorganisasjonen, at medlemmer som bor på bondegård har måtte slakte dyr som følge av tørke, og om medlemmer som har opplevd skred på Svalbard.
Videre gikk advokat Cathrine Hambro gjennom miljøorganisasjonenes tolkning av EMK. Hun viste til at klimakrisen nærmer seg uopprettelige vippepunkter, terskler som vil endre jordas klima, og som utgjør en alvorlig risiko for menneskerettighetene. Risikoen er, som EMK krever, umiddelbar, selv om utslippene ikke fører til klimaskader med én gang. – En tidsinnstilt bombe er jo en bombe. Klimarisiko oppstår ved utslipp, selv om skaden ikke er umiddelbar, sa advokat Hambro. Til slutt nedla Hambro miljøorganisasjonenes påstand i saken, som den siste delen av miljøorganisasjonenes hovedinnlegg, som altså er at oljelisensene i 23. konsesjonsrunde er ugyldige.
Etter en kort pause var det regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds tur, som representerer staten. Sejersted anklaget miljøorganisasjonene for å egentlig mene at all norsk oljeeksport er i strid med EMK, ikke bare de som er saksøkt i denne saken. Han advarte mot konsekvensene av en seier for miljøorganisasjonene: – Om dette vedtaket om tildeling av oljelisenser blir kjent ugyldig, vil også en lang rekke andre vedtak være ugyldige, sa han. Han hevdet også at det ennå ikke hadde blitt påvist noen miljøskader fra lisensene i 23. konsesjonsrunde og at det ikke er noen særlig risikoer knyttet til oljeboring i Barentshavet sørøst utover de som gjelder andre steder på norsk sokkel. Konsekvenser for klimagassutslipp vil vurderes først når det blir gjort drivverdige funn, sa han.
Regjeringsadvokaten advarte mot å «rettsliggjøre» miljødebatten i Norge, som han karakteriserte som svært demokratisk levende. Videre argumenterte han for at utslippene fra norskprodusert olje og gass ikke er Norges rettslige ansvar når det eksporteres og brennes i utlandet. Ett av de viktigste argumentene her er at internasjonale klimaavtaler som Parisavtalen er bygget på å beregne innenlands utslipp.
Staten brukte brorparten av tiden fjerde dag på å argumentere for at miljøparagrafen i Grunnloven ikke innebærer en materiell rettighet, og viste blant annet til forarbeidene. Riktignok understreket Sejersted at partene er enige i at miljøparagrafen innebærer et viktig prinsipp, og at den har visse virkninger. Men staten holder fast ved at miljøparagrafen bare inneholder et grunnprinsipp, og ingen grense for hvilke miljøskader staten ikke kan tillate.
Dag 5 (tirsdag 10. november)
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted brukte dagen til å argumentere for hvorfor Grunnlovens miljøparagraf § 112 ikke er en reell (“materiell”) rettighet som kan håndheves for domstolene – og hvorfor den ikke kan brukes for å kjenne vedtaket om oljeboring i Barentshavet ugyldig selv om Høyesterett blir enig med miljøorganisasjonene, tingretten og lagmannsretten om at § 112 faktisk er en materiell rettighet. Dette førte til den hittil mest hyppige utspørringen fra dommerne.
Regjeringsadvokaten gikk inn i detaljene knyttet til forarbeider for Grunnlovens miljøparagraf – både da den først ble vedtatt som § 110b i 1992 og da den ble oppdatert og gitt et nytt nummer i 2014. Staten argumenterte for at miljøparagrafen aldri var ment som noe borgerne kunne ta inn i rettssalen, men mer et prinsipp som styrer politikken og samfunnsutviklingen. Dette førte til en rekke spørsmål fra dommerne. Justitiarius Toril Marie Øie spurte hvorfor staten mener stortingspolitikere i 2014 ikke ville skape eller videreføre en materiell rettighet, når det står tydelig i forarbeidene at den “skal leses som en rettslig forpliktelse”. «Hvis man hadde sett for seg at miljøparagrafen 112 ville kunne blitt brukt mot oljevirksomhet, mot ulvefelling, mot vindkraft eller veiutbygginger ville det vært mye mer debatt på Stortinget», sa Sejersted. Regjeringsadvokaten argumenterte for at Høyesterett ikke skal skape en rettighet ut av “intet”, slik lagmannsretten gjorde, noe Sejersted stemplet som “hokus-pokus-øyeblikket”. Dette er interessant, siden “enhver har rett til”, som det heter i § 112, er vanskelig å tolke som “intet”. Sejersted gikk så langt som å lure på om Stortinget egentlig forsto hva de vedtok, og stemplet mesteparten av juridisk teori om miljøparagrafen siden 2014 som rettspolitisk i karakter, og med et klart mål om å utvide innholdet i § 112 til å omfatte flere temaer, inkludert klima.
Etter å ha gjennomgått andre lands grunnlovfestede miljøbestemmelser, konkluderte Regjeringsadvokaten med at § 112 ikke bare utgjør et prinsipp, men at å utvide miljøparagrafen til å være en materiell rettighet ikke tilfører miljø og klima noe. Det eneste som rettslig er nedfelt er, ifølge Sejersted, en tiltaksplikt for staten i paragrafens tredje ledd, men dette er også begrenset til “positive” tiltak (plikt til å gjøre noe), ikke “negative” (plikt til å avstå). Argumentet tilsier at staten ikke er forpliktet til å unngå handlinger som strider mot § 112, noe flere kritikere har beskrevet som ulogisk. Men det er også mulig det heller ikke er konsekvent. Som dommer Ringnes minnet Regjeringsadvokaten på i et spørsmål, sa Sejersted tidligere at det faktisk var mulig å tenke seg at et søksmål kunne reises med basis i § 112s tiltaksplikt mot et vedtak som var ekstremt miljøfiendtlig. I tillegg har staten fremhevet forbud mot blant annet oljefyring som bevis for en effektiv klimapolitikk. Regjeringsadvokaten brukte lite tid på å definere skillet mellom “positive” og “negative” tiltak, utover å avvise plikten til å avstå eller forby.
På slutten av dagen gikk Sejersted inn på flere subsidiære argumenter staten anfører i tilfelle Høyesterett blir enig med miljøorganisasjonene, tingretten og lagmannsretten om at § 112 utgjør en reell, håndhevbar rettighet. Blant annet argumenterte Regjeringsadvokaten for at domstolene ikke kan prøve miljø- og klimatiltakene Stortinget velger, og at selv om det er brudd på statens tiltaksplikt, er det ikke gitt at vedtaket er ugyldig, siden det er mulig å reparere brudd. Staten mener at hvis Høyesterett skal tolke Grunnloven § 112 som en materiell rettighet, må innholdet «konstrueres» gjennom en lang rekke, svært vanskelig spørsmål. Staten er særlig kritisk til at det utvides til å omfatte klima, som anses som mer komplisert enn “tradisjonelle miljøskader”, eller forbrenningsutslipp fra eksport av norsk olje og gass.
På reelle hensyn, argumenterte Regjeringsadvokaten for at deltagelse i EUs kvotesystem avveier for utvidelse av Norges petroleumsvirksomhet og at det er uklart om ensidig nedtrapping av norsk olje og gass vil ha noe betydning for globale utslipp. – De aller fleste enkeltvedtak eller handlinger som innebærer utslipp har i seg selv liten eller ingen målbar betydning på det globale klimaet, sa han.
Dag 6 (onsdag 11. november)
Er klimasøksmålet en menneskerettighetssak? Regjeringsadvokat Sejersted fortsatte sitt forsvar for staten. I Klimasøksmålet har Norges institusjon for menneskerettigheter sendt inn et støtteskriv som mener klima kan tolkes som del av menneskerettighetene, slik miljøorganisasjonene mener (NIM). Sejersted forklarte hvorfor staten mener oljevirksomhet i Barentshavet ikke innebærer et brudd på menneskerettighetene (EMK artikkel 2 og 8), det vil si retten til liv og retten til respekt for privatliv og familieliv.
Han mente disse artiklene ikke passer å bruke i klimasaker. Man kan ikke koble materielle skader til klima, kun tradisjonelle miljøskader og forurensning, som for eksempel et konkret giftutslipp i et begrenset område som påfører helseskade for enkeltpersoner. Sejersted mente konsekvensene av klimautslipp er annerledes. De er på samfunnsnivå og ikke på enkeltindivider. Å tolke disse i lys av klima ville i så fall vært en «radikalt nyskapende tolkning», sa han.
For det andre argumenterte Sejersted med at artikkel 2 og 8 handler om individuelle og ikke kollektive rettigheter og derfor ikke kan brukes i denne saken, ettersom det er miljøorganisasjoner og ikke enkeltpersoner eller enkeltmedlemmer som fører saken.
For det tredje mente Sejersted at Norge ikke har et folkerettslig ansvar for hvordan oljen som eksporteres blir brukt. Han gjentok at det er landet hvor utslippene forbrennes som har ansvaret for disse utslippene. Her var lagmannsretten uenig med staten, og mente at Norge har ansvar for eksporterte utslipp. Sejersted mente at klimasøksmålet er et angrep på Norges største eksportindustri og at dersom oljeeksport er brudd med menneskerettighetene, er dette et vedvarende brudd allerede i dag.
Om saksbehandlingen og gyldigheten av vedtakene: Resten av dagen tok regjeringsadvokat Anders Wilhelmsen over. Han gikk gjennom den norske oljeforvaltningen for å vise at staten mener alle saksbehandlingskrav er tilfredsstilt i denne saken, og at omfattende arbeid (med masse utredninger og rapporter) gjør at oljetillatelsene er gyldige. At miljøorganisasjonene har påpekt en rekke feil og svakheter ved dette omfattende arbeidet, mente han var mindre viktig.
Helt på tampen av dagen kom han til de økonomiske beregningene og avsløringen om at Olje- og energidepartementet har holdt tilbake et notat fra Oljedirektoratet som viser at en åpning av Barentshavet sørøst kan gå i minus.
For det første mente staten at lønnsomhetsberegningene som ble fremlagt for Stortinget kun må anses som gjetninger på et tidlig stadium. Det er først når man har åpnet et område, bedrevet leteaktivitet og gjort eventuelle drivverdige funn at man kan vite om det vil lønne seg med oljevirksomhet. Det er med andre ord uansett snakk om svært usikre estimater og det mente staten at også Stortinget har vært innforstått med.
I tillegg hevdet Wilhelmsen at det verken er et problem eller en feil at inntektene og utgiftene som ble presentert for Stortinget ikke var beregnet i nåverdi. Han mente de presenterte beregningene var et resultat av faglige vurderinger og skjønn fra departementet. «Det er departementet som bestemmer og avgjør beslutningsgrunnlaget og hvor omfattende lønnsomhetsberegninger man skal gjøre. At noen ansatte i Oljedirektoratet ville ønsket å ha med mer omfattende beregninger betyr ikke at det er gjort en feil», sa Wilhelmsen. Han stilte også spørsmålstegn til hvorfor departementet skulle ha et behov for å fremstille åpningen av Barentshavet som mer lønnsom enn det egentlig er og hva motivet for dette skulle være. Og det er vel i grunn det samme spørsmålet som miljøorganisasjonene også sitter med på slutten av nest siste dag av klimasøksmålet.
Torsdag 12. november (siste dag i retten)
Klimasøksmålet har nådd sitt endepunkt i det norske rettssystemet. Den siste dagen i Høyesterett ble avsluttet med replikk og duplikk mellom advokatene, der miljøorganisasjonenes advokat, Cathrine Hambro, ba dommerne om å avsi en dom deres barnebarn kunne være stolte av.
Dagen begynte med de resterende delene av statens hovedinnlegg. Regjeringsadvokat Wilhelmsen argumenterte for at det var et faglig bevisst valg av Olje- og energidepartementet at det ikke ble gjort en mer omfattende lønnsomhetsanalyse. Miljøorganisasjonene har avslørt at en slik analyse faktisk ble gjort, men ble holdt tilbake i syv år. Uansett mener staten at en eventuell feil ikke kan ha virket inn på beslutningen om å åpne Barentshavet sørøst. Det er positive tall også med diskontering, minnet advokat Wilhelmsen om. Likevel var disse tallene basert på en svært optimistisk oljepris. Senere spurte advokat Emanuel Feinberg i replikk om miljøhensynet ville veiet tyngre i Stortingets behandling av åpningen av Barentshavet sørøst hvis tallene var lavere og mer realistiske.
Advokat Wilhelmsen gikk deretter gjennom norsk klimapolitikk for å vise at staten har truffet tilstrekkelige tiltak for å oppfylle § 112s tiltaksplikt. Staten lener seg særlig på EUs kvotemarked og at landene Norge eksporterer petroleum til omfattes av dette systemet. Som advokat Feinberg svarte i den senere replikken, er det ikke sikkert at dette systemet har funket eller vil funke. Uansett blir det ikke plass til mer olje og gass hvis kvotesystemet funker ved å stramme inn utslipp i landene vi eksporterer til.
Regjeringsadvokaten Sejersted rundet av statens hovedinnlegg med å gjenta en del av subsumsjonen som hadde kommet tidligere. I motsetning til alle miljøfaglige råd, hevdet han nok en gang at det ikke er noen vesentlig forskjell mellom vanlig petroleumsvirksomhet og petroleumsvirksomhet i et svært sårbart havområde i Arktis som Barentshavet sørøst. Samtidig viste han til at 23. konsesjonsrunde er underlagt generelle og spesielle tiltak nettopp på grunn av særlige faktorer i Barentshavet sørøst. Men han gikk enda lengre. – Jeg vil ikke være en klimafornekter […], begynte Sejersted, før han hevdet at klimakonsekvensene i Norge ville være mest finansielle, ikke fysiske. Han sto også fast ved skillet mellom «tradisjonelle miljøinteresser» og «klimainteresser». Miljø kan reguleres med forbud, argumenterte han, mens klima er for komplisert. I en bisarr seanse, nevnte regjeringsadvokaten TV-serien «Okkupert», hvor Russland okkuperer Norge for å opprettholde olje- og gassutvinning, som noe som viser mulige negative konsekvenser av en nedtrapping av norsk oljeproduksjon.
Etter lunsj begynte replikken fra miljøorganisasjonenes advokater. Advokat Hambro startet ved å spørre: – Hvor går grensen? I 2025? Skal vi bli vant til smeltende is i Arktis og ras på Vestlandet? Eller i 2030, når bønder i Norge må gi opp? Eller i 2035? Når CO2-lagring er nok en månelanding?
Hun slo fast at miljøorganisasjonenes tolkning av Grunnlovens miljøparagraf ikke er radikal og at det ikke er noen avgjørende kilder imot. Regjeringens tolkning, derimot, er ikke lojal mot grunnlovsgiver, sa Hambro. – Viser det demokratihensyn at regjeringsadvokaten beskriver Stortingets grunnlovsbehandling som «hokus-pokus»? spurte hun. Advokaten utdypet argumentene knyttet til demokrati ved å minne om at det er demokratiet som har skapt miljørettsbestemmelsen i Grunnloven etter 20 års nøling fra første forslag i 1970. – Stortinget har bevisst lagt tolkningsoppgaven til domstolene, om igjen i 2014, sa hun.
På spørsmålet om hva som skjer hvis klimasøksmålet vinner, forklarte Hambro at det må få store konsekvenser så lenge staten ikke kutter utslipp nok eller har et forsvarlig rammeverk som respekterer retten til miljø. Og siden dette gjelder ett vedtak i en serie med vedtak, må det gjøres en samlet vurdering. I respons til statens påstand om at «milliarder» vil kunne saksøke Norge hvis klimasøksmålet vinner, svarte advokat Hambro: – Risikoen for dette er større hvis Norge ikke etablerer et rammeverk og kutter utslipp, sånn som miljøorganisasjonene etterlyser. Staten spiller på frykt.
Til slutt rettet advokat Hambro seg mot dommerne og konkluderte: – Barnebarna vil merke klimakrisen på en helt annen måte enn rettens medlemmer. Og disse barnebarna vil vite om de hadde en bestefar eller bestemor i Norges Høyesterett. Jeg vil oppfordre dere til å avsi en dom som barnebarna vil være stolte av.
Deretter gikk advokat Feinberg gjennom en del av statens argumenter fra tidligere på dagen (nevnt ovenfor). Duplikken fra staten som avsluttet dagen gjentok mange av argumentene som hadde kommet opp før i saken om at § 112 ikke er en reell rettighet og at hemmelighold av korrekte økonomiske analyser av lønnsomheten i Barentshavet sørøst ikke hadde noe betydning for saken. Regjeringsadvokaten, som tidligere har kalt klimasøksmålet et sirkus, mente advokat Hambro hadde brukt sterke ord og protesterte at statens syn er lojalt til grunnslovsgiverne.
Og med det var klimasøksmålet ferdig forhandlet i det norske rettssystemet. Dommerne sa ingenting om når dommen forventes.
Sammen utgjør vi en forskjell for den sårbare planeten vår.
