Klimatoppmøtet COP26 er et teater med utallige talerstoler. Mellom grønnvasking, lukkete forhandlingsrom, åpne plenumsmøter, og aktivister som desperat ber om retten til en verdig og levelig framtid, må man manøvrere smart for å finne sin plass.
Som ungdomsrepresentant i Nordisk råd er det er et stort ansvar å tale på vegne av 100 000 demonstranter som står i gatene utenfor, spesielt når jeg føler at mange kanaler til makta er lukket. Selv om det er vanskelig å påvirke forhandlingene, jobber vi unge knallhardt for å være synlige i media, tale på arrangementer, reise kravene våre på uformelle middager, og selvsagt, aksjonere mot Norges klimahykleri.
Norges deltagelse på COP har skuffet meg. Den norske delegasjonen fra Klimadepartementet er kunnskapsrik og legger ned en enorm innsats. All kudos til dem. Derimot var forhåpningene til den nye regjeringen mye større enn hva de la fram. At Norges finansiering av fattige lands klimatiltak dobles, er viktig. Men når det ikke skjer før i 2026, og med et mye lavere beløp enn regningen for Norges faktiske ansvar for klimakrisen tilsvarer, kan det ikke kalles en satsing.
Støres løfte om “å gjøre oljefondet grønt” er også en god tanke, men minner mest av alt om politisk grønnvasking. Tiltaket gjør ingenting for å presse fram en grønn omstilling, men betyr at investorer i oljefondet skal være klar over risikoen for å tape penger på fossile investeringer, samt at selskap må ha en grønn profil. Med tanke på at selv Equinor har en grønn profil på papiret, til tross for at 88 prosent av investeringene deres går til fossile prosjekter, er denne svake satsingen ikke annet enn et slag i magen for oss unge.
Det mest alvorlige med COP er at fossile brensler ikke er et forhandlingstema. Den eneste måten å unngå temperaturøkninger på mer enn 1,5 grader er med radikale, umiddelbare kutt i produksjonen av fossile brensler. Det anses som for kontroversielt å forhandle om, og vil dermed være sløsing av tid. En vanlig beskrivelse Norges atferd i forhandlingene er: Norge står for mye bra, men tar sjeldent aktivt initiativ. Min analyse er at vi er redde for å stikke oss ut og være moraliserende fordi det vil generere uønsket oppmerksomhet om vår egen oljeproduksjon. Det er bare trist.
Skulle COP bli “vellykket” betyr det at verdenslederne har blitt enige om en vag formulering om hva som bør gjøres, ikke om hva som må gjøres. De vil ikke ha løst de vanskeligste spørsmålene, som kutt i fossil produksjon, bevaring av økosystemer eller tilstrekkelig finansiering til vanskeligstilte land.
Det smerter meg å si dette, men det er sant: COP kommer ikke til å redde verden. Det internasjonale arbeidet er ekstremt viktig og virkningsfullt fordi det skaper tillit og et felles rammeverk, men samfunnsendringen vi trenger for å unngå klimakatastrofe, kan kun kjempes fram av en sterk miljøbevegelse og et folkelig opprop.
Jonas Kittelsen er ungdomsrepresentant i Nordisk råd og frivillig i Greenpeace Norge
Få nyheter, oppdateringer og tips om klima og miljø på e-post. Du kan vente deg oppdateringer fra oss noen ganger i måneden, og kan melde deg av når som helst.