Kanskje det er enda litt mer personlig for meg, siden jeg har vokst opp på vestlandskysten.
Om bord på en liten seilbåt var jeg med å blokkere tankskipet Bothnia fra å bli lastet med giftig oljevann fra Equinor i 69 timer! Dette vannet blir eksportert til Danmark, hvor det etter en utilstrekkelig renseprosess blir dumpet i et skjønt lite sund sør på Sjælland, rett ved et beskyttet havområde.
I dansk media har lokale fiskere sagt at «nå hersker døden», og at det ikke lenger er mulig å få fisk i området, mens det før var en av de beste fiskeplassene i Danmark. En dykker har også fortalt at det ikke er noe levende å finne der, ikke engang en eneste krabbe.
Og dette er grunnen til at det ligger så nært for meg at Equinor forgifter havområder! Jeg tror de fleste fra Vestlandet kan føle på det samme. Vi vokser opp i og ved sjøen, og det er der jeg har mine beste minner.
Minner av at vi fisker krabber fra kaien, jeg og søsknene mine – hvor stas det var når vi så at krabben kløp tak i agnet og vi fikk den opp på land. Jeg husker at vi sprang langs strendene og fant små grønne strandkrabber, som vi egentlig syntes var litt skumle. Jeg husker fisketurer i så høye bølger at stefaren min måtte krype for å komme bort til oss for å ta fisken av kroken på fiskestangen. Men vi nektet å gi oss fordi vi storkoste oss! Det var om å gjøre å få størst fisk!
Hvert år drar vi i familien på sjøferie i en uke. Da er det «åpent hus» på onkel Nils sin hytte. Vi drar til sjøs og fisker, lyser etter krabber, snorkler, fridykker og dykker. Dette er den ene tingen som aldri endrer seg. Og om bare to uker skal jeg til Bergen igjen, nettopp for å dra på denne sjøferien med familien min, og jeg gleder meg som en liten unge igjen. Sjøen har alltid ført oss sammen. Det har vært limet i familien vår.
Jeg drømmer om å dra tilbake til Bergen for å dykke og se på livet i tareskogene. Å leke at du er i en hinderløype, -under, over, til siden, en liten snurr. Å se boblene forsvinne oppover mot overflaten. Å kunne fridykke og gå i ett med stimer av mindre fisk, fordi de skjønner at de ikke er i fare. Det er en helt annen verden.
Det er alle disse gode opplevelsene og minnene Equinors giftige oljevann river vekk fra folket ved Agersø sund på Sjælland. Maten på bordene deres, minnene med barna deres, minnene med foreldrene deres. Jeg hadde blitt knust om livet i sjøen vår forsvant, og om det plutselig ikke var limet i familien lengre.
Aksjonen vår på Mongstad bidro til å åpne opp øynene til mange der ute om at Equinor, vårt eget statlige oljeselskap, faktisk eksporterer giftig oljevann til nabolandet vårt. Etter aksjonen møtte jeg Equinor som ikke hadde noen umiddelbare planer om å stoppe eksporten av det giftige oljevannet, så da reiste jeg videre til Danmark. Jeg ville kjempe videre med naboene våre, for at de også skal kunne ha rett på en sunn sjø!
LES OGSÅ: Greenpeace-aksjonen på Mongstad, dag for dag
Her møtte jeg de lokale som bokstavelig talt blir rammet av den giftige baksiden til Equinor. Det var et fint møte, men samtidig leit. Leit å møte de menneskene som blir negativt påvirket av Equinors forurensning.
Kanskje det er enda litt mer personlig for meg, siden jeg har vokst opp på vestlandskysten. Jeg vet hvor viktig sjøen er for meg, og for så mange andre. Vi må stå opp for hverandre!
I kjølvannet av aksjonene har den danske miljøministeren sagt at importen av det norske oljevannet er ulovlig. Dette er en god start! Vi vet ikke hvor lang tid det kommer til å ta, men hvis byråkratiet med det hele tar for lang tid, så må han vite at Greenpeace er her enda. De lokale er her enda. Vi følger med.
Equinor må bli møtt med krav om rensing av vannet, når de nå skal ta hånd om det i Norge. Da kan vi unngå at oljevannet får drepe livet i fjordene våre også.
LES OGSÅ: Danmarks miljøminister kaller import av giftig norsk oljevann ulovlig