Artikkelen ble sist oppdatert 7. mars 2024
For 50 år siden var det ingen som kunne forestille seg at en sjøreise i protest mot atomprøvesprengning skulle bli begynnelsen på en verdensomspennende bevegelse for miljø og fred. Mange var involvert i å organisere den første sjøreisen og det som skulle bli Greenpeace. Her ønsker vi å fremheve noen som altfor ofte har blitt oversett: kvinnene.
Mange venter på at Martin Luther King Jr. eller Mahatma Gandhi skal komme tilbake, men de er borte. Det er oss nå.
Marian Wright Edelman
Dorothy Stowe
Dorothy Stowe ville ha fylt 100 år i desember 2020. Hun sovnet stille inn for ti år siden i Vancouver i Canada, hvor hun var med på å grunnlegge Greenpeace med ektemannen Irving og andre pasifister og økologer.
Dorothy hadde et stort hjerte og jobbet iherdig for å oppnå sosial forandring. I Greenpeace’ tidlige år hadde Dorothy et stødig og inkluderende nærvær som inspirerte folk til å hjelpe og sørget for at alle følte seg verdsatte og betydningsfulle i bevegelsen.
Marie Bohlen
Marie Bohlen var en naturillustratør, medlem i miljøorganisasjonen Sierra Club og pasifist. I 1967 flyttet hun med familien sin til Vancouver i Canada, hvor de ble kjent med Dorothy og Irving Stowe. Sammen grunnla de Don’t Make A Wave-komiteen, som senere skulle bli Greenpeace.
Under en diskusjon om hvordan man kunne stoppe USAs atomprøvesprengninger i Alaska, foreslo Marie i februar 1970 at en seilte opp til prøvesprengningsområdet for å vise motstand mot bomben. Dette ble altså den aller første Greenpeace-kampanjen.
Dorothy Metcalfe
Dorothy Metcalfe (født Harris) hadde vært journalist i avisen the Winnipeg Tribune da hun møtte journalisten Ben Metcalfe. Under den første Greenpeace-kampanjen gjorde hun hjemmet sitt om til et “radiorom”. Derfra formidlet hun radiomeldinger fra Ben, som var om bord på Phyllis Cormack, og videre til verdens medier. Da USA drøyde prøvesprengningen og mannskapet vurderte å legge trygt til havn i Kodiak i Alaska, oppmuntret Dorothy dem til å fortsette videre mot Aleutene, øygruppa der prøvesprengningen skulle skje. “Momentumet bygger seg opp”, rådet hun. Dorothy lobbet mot kanadiske parlamentarikere, noe som førte til tre politiske forslag som oppfordret USA til å avlyse testingen.
Zoe Hunter
Zoe Hunter (født Rahim) var medlem i Storbritannias kampanje for atomnedrusting da hun møtte Bob Hunter i London i 1962. Hun introduserte ham til de pasifistiske verkene til Bertrand Russell, og tok ham med på en fredsmarsj til Aldermastons atomanlegg i 1963. Det var Hunters første politiske protest. Zoe jobbet med Dorothy Stowe og Dorothy Metcalfe for å skaffe forsyninger til de to første Greenpeace-skipene.
Ann-Marie Horne og Mary Lornie
Ann-Marie Horne og Mary Lornie fra New Zealand var de to første kvinnene om bord på et seilas forbundet med en Greenpeace-kampanje. Om bord på skipet Vega seilte de inn i det franske atomprøvesprengningsområdet på Moruroa-koralløya i 1973.
Da franske sjømenn bordet Vega og angrep David McTaggart og Nigel Ingram, tok Ann-Marie Horne bilder, og Mary Lornie filmet. Franskmennene konfiskerte videokameraet, men Ann-Marie klarte å smugle filmen forbi de franske sikkerhetsvaktene. Frankrike hevdet at deres menn bordet fartøyet ubevæpnet og uten å slå et eneste slag, og antydet at McTaggart ble såret da han falt mens han «forsøkte å kaste sjøfolkene våre tilbake i sjøen». Ann-Maries fotografier – som viste mishandlingen av McTaggart og Ingram – gikk imidlertid verden rundt og beviste at den franske regjeringen hadde løyet om angrepet.
Linda Spong
Kunstneren og musikeren Linda Spong var med på å starte Greenpeaces hvalkampanje sammen med ektemannen Paul. I 1974 reiste de til Japan sammen med sønnen Yasha og tolkene Maya Koizumi og Michiko Sakata for å bygge opp en hvalbevegelse blant japanske forskere og støttespillere.
I 1977 var hun med på Greenpeace-båten Meander, som blokkerte et skip med representanter fra 15 oljeselskaper ved en oljetankerhavn nord i British Columbia. Linda er fortsatt aktiv i kampanjen for å innføre et forbud mot oljetankere på den kanadiske kysten.
Taeko Miwa og Carlie Trueman
Taeko Miwa og Carlie Trueman var en del av Greenpeaces første hvalkampanje. Trueman var en ivrig dykker og Greenpeaces første gummibåtspesialist. Hun lærte opp besetninger i drift og vedlikehold av gummibåtene som senere skulle bli et Greenpeace-ikon. Miwa ble en miljøforkjemper etter at hun var vitne til den grusomme kvikksølvforgiftningen i Minamata Bay i Japan. Hun drev kampanjer mot luftforurensning i Japan og jobbet som Greenpeace sin japanske oversetter.
If I dreamed natural dreams of being a natural woman doing what a woman does when she’s natural, I would have a revolution.
Nikki Giovanni
Bobbi Hunter og Marilyn Kaga
Bobbi Hunter (Innes) var med på å starte den første hvalkampanjen, hun var leder av det første Greenpeace-kontoret i Vancouver og samlet inn store summer til hval- og selkampanjene. Som prosjektleder for et stort nettverksselskap hadde hun oversikt over hundrevis av teknikere, og disse ferdighetene tok hun med seg til Greenpeace. Bobbi ble en nøkkelperson i organiseringen av Greenpeace. I 1976 blokkerte Bobbi og Marilyn Kaga, som de første kvinnene, det russiske hvalfangerne på harpunbåten Vlasny.
Kvinner sto regelmessig i frontlinjen under Greenpeace-aksjonene mot hval- og selfangst på starten av 1970-tallet. Eileen Chivers, Henrietta Nielson, Bonnie MacLeod, Bree Drummond, Mary-Lee Brassard og Susi Leger var noen av kvinnene som deltok i aksjonene.
Susi Newborn og Denise Bell
Susi Newborn og Denise Bell ønsket å konfrontere islandske hvalfangere i den nordlige delen av Stillehavet og trengte et skip. De kjøpte Rainbow Warrior i London. Dette var det første skipet Greenpeace noensinne eide. Newborn og Bell samlet inn penger for å kjøpe den 134 fot lange tråleren, som da het Sir William Hardy, og fikk hjelp av Newborns barndomsvenn Athel von Koettlitz til å sette skipet i stand.
Skipet satte seil våren 1978 med besetning fra Nederland, Frankrike, Storbritannia, Sør-Afrika, Sveits, New Zealand, Australia, USA og Canada. Aktivistene konfronterte islandske og spanske hvalfangere. I tillegg avslørte de det britiske skipet Gem, som ulovlig dumpet atomavfall i havet. Newborn skrev en personlig bok om historien om Rainbow Warrior, “A Bonfire in My Mouth”.
Navnet Rainbow Warrior stammer fra boken Warriors of the Rainbow skrevet av William Willoya og Vinson Brown, som begge var aleuter. I boka spør en 12 år gammel gutt oldemoren sin «Hvorfor har det skjedd så fæle ting med folket vårt?» Bestemoren forteller gutten om en profeti som sier at en dag vil mennesker hele verden stå sammen for å redde jorden fra undergang, og at disse menneskene vil bli kjent som regnbuens krigere. Denne historien inspirerte Greenpeace, og den dag i dag fortsetter oldemoren i Willoya og Browns bok å kaste sitt lys og sin visjon over Greenpeace.
Historiene til kvinnene som var en del av bevegelsen som startet Greenpeace, blir ofte oversett. Selv om Amchitka-seilasen til syvende og sist bare fraktet med seg menn, ville innsatsen aldri blitt noe av uten kvinnenes påvirkning og støtte på bakken. Bob Hunter, en annen Greenpeace-grunnlegger, kommenterte i ettertid at det hadde vært et feiltrinn å legge avgårde med kun menn om bord, og mente at halve besetningen på Phyllis Cormack skulle ha vært kvinner.