Sertifiseringer er ingen garanti mot avskoging av regnskog. Det viser en gjennomgang Greenpeace har gjort av sertifiseringsordninger for produkter som kakao, kaffe, biodrivstoff, palmeolje, soya og tømmer. Granskningen avdekker store svakheter og smutthull i ordningene.
Du er opptatt av klima og miljø. Du studerer varene du kjøper for å velge det som er sertifisert bærekraftig. Men sertifiseringer er ingen garanti mot avskoging og menneskerettighetsbrudd.
Greenpeace har gjort en omfattende gjennomgang av sertifiseringsordninger for produkter som kakao, kaffe, biodrivstoff, palmeolje, soya og tømmer. Mange av merkene vil du kanskje gjenkjenne som for eksempel FSC, PEFC og Rainforest Alliance Certified. Vi sammenlignet de ulike sertifiseringene med hvordan sertifiserte selskaper faktisk jobber for å stoppe avskoging, ødeleggelse av økosystemer og menneskerettighetsbrudd, inkludert vold mot urfolk og brudd på arbeideres rettigheter.
Konklusjonen er klar: Etter tre tiår med forsøk har sertifiseringsordninger mislykkes i å stoppe ødeleggelse av natur og hindre brudd på menneskerettigheter koblet til råvarer som palmeolje, soya og tømmer. Frivillig sertifisering har innebygde svakheter som gir den en begrenset rolle i å løse klima- og naturtapskrisen.
Se rapporten «Destruction: Certified» her.
Hvorfor er det viktig?
Selv om det har kommet flere sertifiseringsordninger for stadig flere typer produkter, avtar hverken avskogingen eller ødeleggelsen av andre økosystemer.
Verden rundt ødelegger selskaper natur for å utnytte land og ressurser. Hele 80 prosent av den globale avskogingen er et resultat av jordbruk. Kjøtt, meieriprodukter, soya til fôr for kjøttproduksjon og lakseoppdrett, palmeolje, papir og kakao er med å drive etterspørselen etter stadig mer land å dyrke råvarer på.
Gjennom å sertifisere produkter som “bærekraftige” er selskaper med på å drive opp etterspørselen, som igjen kan bidra til øke skadene som følger av råvareproduksjonen. I noen tilfeller blir vi lurt til å tro at vi tar det riktige valget, når vi i virkeligheten velger produkter som er koblet til konflikt og ødeleggelse.
Ved å bruke misvisende sertifiseringsmerker legger selskaper ansvaret over på forbrukeren. Å beskytte skog og menneskerettigheter burde ikke være være noe man “shopper” sammen med andre ting. Det skal ikke være forbrukernes ansvar å kikke etter sertifiseringer og undersøke om de faktisk leverer på lovnader om bærekraft og ansvar, eller om merkeordningen bare er grønnvasking.
Les også: Kjøttindustriens katastrofale konsekvenser
Hvordan fungerer sertifisering?
Sertifisering er en prosess hvor eier av for eksempel en gård, fiskebruk eller skog bekrefter at de følger miljøkrav eller sosiale standarder og dermed får retten til å selge sine produkter som sertifiserte. Sertifiserte produkter får da ofte merker som er rettet mot forbrukere. Selskaper som produserer eller handler med produkter med “avskogingsrisiko”, som for eksempel soya eller palmeolje, belager seg ofte på sertifisering for å forsikre kunden om akkurat deres produkt er bærekraftig. De vil gjerne vise at de og leverandørene deres har iverksatt tiltak for å minimere de negative konsekvensene produktene har på miljø og menneskerettigheter, og at de dermed kan regnes som “bærekraftige”.
Men ofte er det store svakheter og smutthull i ordningene. Mange lakseprodusenter peker for eksempel på at soyaen i fiskefôret er RTRS-sertifisert og dermed er bærekraftig og avskogingsfri, men dette er en tvilsom påstand. Det meste av av den RTRS-sertifiserte soyaen kommer ikke direkte fra avskogingsfrie gårder, men er basert på et kredittsystem. Det gir litt ekstra inntekt til gårder som er avskogingsfrie. Mange av gårdene som mottar den lille ekstra inntekten ville vært avskogingsfrie uansett, ettersom de ligger i områder uten skog i nærheten (ofte fordi avskogingen skjedde for lenge siden).
I tillegg kan samme soyaprodusent produsere soya basert på avskoging andre steder. Hvilken gård soyaen kommer fra er det umulig å vite under en slik kredittordning. Selv om soyaen eller palmeoljen kommer fra en gård som ikke nylig har drevet med avskoging, vil den økte etterspørselen som følger av å selge mer laks eller bruke palmeolje i biodrivstoff likevel være med å legge beslag på nye arealer, noe som kan bidra til å drive avskoging.
Les også: Soyamelken i kaffen din er ikke klimaproblemet
Bør vi slutte å kjøpe sertifiserte produkter?
Nei. Noen sertifiseringsordninger kan ha en positiv innvirkning lokalt. Men å forsikre seg om at de ulike merkeordningene faktisk holder det de lover, vil kreve grundige undersøkelser. Det er både vanskelig og tidkrevende når du egentlig bare vil kjøpe deg en vare du trenger uten å bidra til miljøødeleggelser eller lokale konflikter.
Dette ansvaret må ikke ligge på deg, men på myndighetene. Vi må stille krav og forlange tiltak som sørger for at mennesker og naturen blir godt ivaretatt.
Hva er løsningen?
Sammen kan vi legge press på myndigheter slik at miljø og menneskerettigheter ikke bare er ord selskapet bruker for å tilfredsstille forbrukere, men faktiske og uunnvikelige krav som stilles til produsenter, forhandlere og merkevarer.
Myndigheter i produksjonsland må tørre å regulere selskaper og innførere strengere lover som beskytter viktige økosystemer, som for eksempel regnskog. I forbrukerland, som Norge, må det settes opp systemer som kan spore hvor varene kommer fra og innføres lover som hindrer salg av produkter som er koblet til avskoging eller brudd på menneskerettigheter.
Det er som er helt klart, er at vi ikke lenger kan stole på at selskapene ordner opp i problemene på egen hånd. Et bedre lovverk og større innsats for å redusere forbruket av enkelte produkter er avgjørende hvis vi skal løse klimakrisen, stoppe masseutryddelsen av arter, utjevne sosiale og økonomiske forskjeller og skape et samfunn som kan gi et godt liv og helse til alle.
