Denne artikkelen ble sist oppdatert 29. januar 2024
Akkurat nå er en ny og destruktiv industri i ferd med å ta seg til rette i havdypet. Lær mer om den nye trusselen mot havet som kalles gruvedrift på havbunnen, og hvorfor dette ikke er løsningen på det grønne skiftet.
Gruvedrift på havbunnen er skadelig
I det dype havet vrimler det et underlig og rikt dyreliv. Det har utviklet seg langsomt, over millioner av år, og er veldig sårbart for påvirkning fra oss mennesker. Nå er en ny og ekstremt destruktiv industri i ferd med å vokse fram: Gruvedrift på havbunnen.
I januar 2024 stemte politikerne på Stortinget for å gå videre med planene for gruvedrift på havbunnen. I internasjonalt farvann pågår det også prosesser som kan ende opp med at gruvedrift på havbunnen tillates.
Dette skjer stikk i strid med advarslene fra FNs miljøprogram, Verdens økonomiske forum, Det internasjonale havpanelet Norge leder og et samlet forskningsmiljø, inkludert Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet.
Bidra til å beskytte livet i havet, signer oppropet og si nei til gruvedrift på havbunnen
Video: Se hvorfor gruvedrift er en trussel mot livet i havet
Hva er gruvedrift på havbunnen, og hvorfor er det en trussel mot livet i havet? Fagrådgiver Halvard Raavand i Greenpeace forklarer i denne videoen:
Hva er gruvedrift på havbunnen, eller mineralutvinning på havbunnen?
Gruvedrift på havbunnen er en helt ny form for gruvedrift som pløyer opp havbunnen på jakt etter mineraler og metaller. På engelsk kalles det gjerne “deep sea mining”, forkortet DSM, og det er nettopp enormt dype havområder det er snakk at gruveindustrien ønsker tilgang til.
Hvorfor vil man satse på gruvedrift på havbunnen?
Under verdenshavene ligger det tonnevis av metaller og mineraler. Kobber, kobolt, sink, gull og mangan er noen eksempler. Mobilen eller PC-en du leser denne saken på, består av flere slike metaller. Det samme gjelder batterier, solcellepaneler, vindturbiner, og en lang rekke andre maskiner og teknologier som er viktige for det grønne skiftet, i tillegg til kunstgjødsel.
Hvor dypt er havet hvor gruvedriften foregår?
Når vi snakker om dyphavsgruvedrift, mener vi gruvedrift som foregår på havdyp mellom 200 og 6500 meter. Noen av gruveprosjektene som er under utprøving eller foreslått i dag, foregår på 4000 meters dyp.
Hvordan foregår mineralutvinning på havbunnen i praksis?
Store robotmaskiner, som ligner på gigantiske bulldosere, senkes ned i havdypet. Gruvedriften foregår på et par ulike måter avhengig av geologien i området. En metode for mineralutvinning innebærer at disse bulldoser-lignende maskinene pløyer opp mangangskorper som utgjør det øverste laget av havbunnen, og alt som befinner seg på den. Disse manganskorpene er inntil 40 cm tykke, og forskere antar at hver centimeter har tatt én million år å bygge opp.
Den andre typen mineralforekomst på norsk sokkel er sulfidavsetninger: Enorme “skorsteiner” av sulfider som har piplet opp fra jordas indre, langs den vulkanske Atlanterhavsryggen mellom Norge og Grønland. Her finner vi noen av de mest unike økosystemene på planeten, og forskerne tror at det er i nettopp denne typen skorsteiner at livet på jorden oppstod for første gang. Disse skorsteinene fungerer som oaser i dyphavet, og artene som finnes der er en viktig matkilde for andre dyphavsarter, som blekkspruter og bunnfisk.
I Stillehavet, hvor gruvedrift på havbunnen også er oppe til vurdering, foregår mineralutvinningen ved at at store maskiner høster inn mineralrike mangannoduler: brunsvarte klumper med innhold av flere ulike mineraler, som oftest på størrelse med en potet. Mangannodulene hentes så opp til et mottaksskip på overflaten gjennom et flere tusen meter langt rør.
Spillvann og steinfragmenter føres tilbake i havet, og resulterer i enorme undervannsskyer av sedimenter, som kveler dyrelivet. De knuste steinmassene og nodulene får konsistens som en slags sørpe, og sendes videre til bearbeiding, der mineralene skilles ut.
Gruvedrift på havbunnen foregår ganske likt som gruvedrift i åpne dagbrudd på land, det vil si gruver under åpen himmel. Forskjellen er at det gruvedriften på havbunnen skjer under et utrolig trykk og i stummende mørke. Satt på spissen kan dyphavsgruvedrift sammenlignes med å stå på toppen av verdens høyeste bygning og suge opp småstein fra fortauet nedenfor ved hjelp av en radiostyrt bil og et kjempelangt sugerør.
Mineralutvinning på havbunnen: Hva er mineraler og havbunnsmineraler?
Hva er mineraler?
Store norske leksikons definisjon er at mineraler er naturlig forekommende grunnstoffer og kjemiske forbindelser som har karakteristiske fysiske egenskaper. Disse egenskapene kan for eksempel være krystallform, farge, strekfarge, glans, hardhet, spaltbarhet (kløv), brudd, densitet og optiske forhold.
Hva er havbunnsmineraler?
Havbunnsmineraler er sulfider, manganskorper og mangannoduler som dannes i havdypet gjennom millioner av år. Mineralforekomstene dannes når mineralrikt varmt vann fra jordas indre avsetter mineraler i det kalde havvannet.
Hvilke mineraler og metaller er industrien ute etter på havbunnen?
Industrien er intereressert i å utvinne mineraler som kobolt, kobber, nikkel, sink, litium, mangan, gull og sølv.
Hvor foregår gruvedrift på havbunnen i dag?
For øyeblikket blir denne gruvedriften i hovedsak utprøvd i Stillehavet, i det som blir kalt Clarion Clipperton-sonen, mellom Hawaii og Mexico, på cirka 4000–5500 meters dyp. Utprøvingen, som er første steg på veien mot kommersiell gruvedrift, møter stor motstand fra lokalsamfunn i Stillehavet. De opplever at de ikke blir hørt, og at livsgrunnlaget deres risikerer å ødelegges av den destruktive industrien. Flere øystater har innført midlertidige forbud mot gruvedriften.
I likhet med all annen havbunn som ikke tilhører et bestemt lands jurisdiksjon, administreres Clarion Clipperton-sonen av FNs internasjonale havbunnsmyndighet (ISA). ISA er dessverre positive til gruvedrift på havbunnen, og har delt ut 30 kontrakter for å undersøke mulighetene og lønnsomheten for dyphavsgruvedrift i denne sonen.
Områdene ISA har åpnet for (potensiell) gruvedrift, er omtrent på størrelse med Frankrike og Tyskland sammenlagt, eller over en million kvadratkilometer av den internasjonale havbunnen.
LES OGSÅ: Gruvedrift på havbunnen kan bli et mareritt for havet
Hvem står bak gruvedriften på havbunnen?
Nesten en tredjedel av kontraktene ISA har fordelt, involverer private selskaper, hovedsakelig med hovedkontor i Nord-Amerika og Europa, inkludert noen med koblinger til fossilindustrien, landbasert gruvedrift og andre forurensende sektorer. Også det norske selskapet Loke Marine Minerals har tilgang på havbunnsarealer i Stillehavet.
Er gruvedrift på havbunnen miljøvennlig?
Det korte svaret er nei. Gruvedrift på havbunnen er en trussel mot havet. Det er flere årsaker til det.
Selv om hav dekker 70 prosent av jordas overflate, har bare fem prosent av havbunnen blitt utforsket. Den mangelfulle kunnskapen om økosystemene på dypt vann er grunnen til at det internasjonale havpanelet, satt ned av Erna Solberg og i dag ledet av Jonas Gahr Støre, har advart mot gruvedrift til havs. Også FNs miljøprogram, Verdens økonomiske forum og et samlet forskningsmiljø, inkludert Havforskningsinstituttet, advarer mot gruvedrift på havbunnen.
Derfor må vi droppe gruvedrift på havbunnen
Støy og lysforurensning
Støyen og lysforureningen fra maskinene forstyrrer og forvirrer dyrelivet i havet, selv på grunt vann. Vann leder lyd veldig godt – støyen beveger seg hundrevis av kilometer gjennom vannet, og kan være spesielt skadelig for sjøpattedyr, som hvaler og delfiner.
På dyphavet finnes det vanligvis ikke lys. Derfor mangler mange av artene som bor på havdypet beskyttelsen mot lys som artene nærmere overflaten har. Forskerne sier at de fortsatt ikke vet hvordan lyset vil påvirke artene og deres mulighet til å finne mat og reproduseres. Derfor mener de at det trengs mye mer forskning før de kan vurdere om det er forsvarlig å åpne for gruvedrift på havbunnen.
Ødelegger habitater i dyphavet
Maskinene ødelegger dyphavshabitater som er hjemmet til arter som ikke finnes noe annet sted i verden.
På sjøfjellene hvor det finnes manganskorper finnes det også et rikt mangfold av svamper og koraller, som forskerne tror kan være viktige oppvekstområder for andre arter i området.
På dyphavet er det mørkt og kaldt. Dette gjør at alle prosesser tar mye lenger tid enn det vi mennesker er vant til – nesten som om det finnes en egen dyphavstid. Derfor vokser dyphavsartene mye saktere, lever mye lenger og reproduserer seg saktere enn ellers på jorden. Derfor vil menneskelig påvirkning få konsekvenser over mye lenger tid enn ellers. Havforskningsinstituttet forklarer for eksempel at blomkålkorallen vil kunne rekolonisere et ødelagt område med en fart på én meter per generasjon. En typisk utvinningslisens for manganskorper vil trolig ha et areal på 20 km2. Havforskningsinstituttet anslår derfor at det vil ta omtrent 50.000 år før blomkålkorallen er tilbake til samme utbredelse som før.
Undersøkelser har også vist at den nyoppdagede spøkelsesblekkspruten legger eggene sine i død svamp som har festet seg til mineralnodulenes knudrete overflate. Hvis nodulene suges opp av gruvemaskinene, vil altså egg, svamp og andre underlige arter fra dypet kunne følge med på lasset. Gruvemaskinene virvler opp det lette, finkornede leiresedimentet på havbunnen, og mangelen på sterke undervannsstrømmer gjør at det blir hengende igjen lenge. Skjøre arter som ikke kan svømme vekk, som koraller og svamp, vil bli fanget i disse sedimentskyene, og langsomt kvalt.
Naturlige karbonlagre ødelegges
Når havbunnen pløyes opp på denne måten, virvles all CO2-en som i årtusener har blitt lagret på havbunnen opp, og den slippes ut i vannet. Dette forstyrrer havets biokjemiske balanse og bidrar til økt havforsuring, som ofte beskrives som klimakrisens onde tvilling når det gjelder konsekvenser for havet. At de naturlige karbonlagrene ødelegges forverrer også klimakrisen.
LES OG SE VIDEO: Er gruvedrift på havbunnen en god idé? Vi spurte en havforsker
Men er havbunnen så viktig, da?
Ja, helt klart. Til tross for sine ugjestmilde leveforhold, rommer dyphavet faktisk det største artsmangfoldet på hele jorda. Det dype havet er et av jordas minst kjente og minst utforskede økosystemer og et livsviktig karbonlager.
Det vi vet sikkert, er at havbunnen spiller en viktig rolle: Havet og havbunnen er helt avgjørende for å regulere klimaet og viktige økosystemprosesser. Mineralene på havbunnen er begrensede ressurser som er nyttige på kort sikt, men fordelene ved et sunt hav veier tyngst av alt. Et levende hav er mer verdt enn mineralene det inneholder.
På dyphavet er det helt mørkt. Dette er hjemmet til sjødjevelfisker, som genererer sitt eget lys for å fange byttedyr. Her finner vi også den ti meter lange kolossblekkspruten, som ser ut som om den kommer fra en annen planet, og dumboblekkspruten, som ser ut som Disney-figuren Dumbo. Dyphavet er også hjem til bløtdyr, svamp, børsteormer og tanglopper. Disse får varme fra varme kilder og næring fra organisk bunnfall ovenfra, kjent som “marin snø”.
LES OGSÅ: Lost City og trusselen fra gruvedrift på havbunnen
Trenger vi ikke mineraler og mineralutvinning for det grønne skiftet?
Det grønne skiftet vil kreve metaller og mineraler. Likevel er det en myte at mineralutvinning på havbunnen er løsningen på dagens mineralutfordringer.
Behovet for havbunnsmineraler er ikke stort nok
En studie fra forskningsinstituttet SINTEF konkluderer med at det globale behovet for mineraler kan kuttes med opptil 58 prosent fram mot 2050. Dette kan gjøres gjennom innovasjon innen fornybar teknologi og ved å gjøre økonomien vår mer sirkulær.
På toppen av dette er det et faktum at verdens forbruk må begrenses fram mot 2050. Dette vil også bidra til at vi ikke trenger havbunnsmineraler og -metaller.
Mineralene kommer for sent
Gruvedrift på havbunnen er fortsatt helt i startfasen, og anslagene viser at man ikke vil ha kommersiell gruvedrift på havbunnen før om 10–20 år. Kombinert med at teknologisk utvikling vil redusere behovet for nye mineraler, kommer disse mineralene og metallene dermed for sent.
Selskaper sier nei til havbunnsmineraler
I 2021 erklærte bedrifter som BMW, Volvo, Google og Samsung at de ikke vil bruke havbunnsmineraler, i det som var et hardt slag mot den framvoksende industrien. Også en rekke finansielle institusjoner og banker, deriblant den europeiske investeringsbanken, har svartelistet næringen.
LÆR MER: 8 vanlige misforståelser om gruvedrift på havbunnen
Norge og gruvedrift: Hva er Norges posisjon?
Norge åpner for gruvedrift til tross for advarsler fra forskere
Til tross for kraftig kritikk fra en rekke land og havforskere, gikk regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet i desember 2023 sammen om å åpne opp et stort område for gruvedrift. Store deler av området ligger i Arktis, nær og rundt Svalbard og i iskanten, og er nesten like stort som Italia. i januar januar stemte politikerne på Stortinget for å gå videre med planene.
Åpningen skjer stikk i strid med advarslene fra FNs miljøprogram, Verdens økonomiske forum, Det internasjonale havpanelet Norge leder, og et samlet norsk forskningsmiljø, inkludert Miljødirektoratet, som er statens eget fagorgan for miljø.
Støre-regjeringen ønsker å legge til rette for gruvedrift på havbunnen forutsatt at dette kan skje med “akseptabel grad av miljøpåvirkning”. Men gruvedrift på havbunnen kan ikke gjøres uten å skade naturmangfoldet og miljøet på havbunnen. Her kan du lese miljøbevegelsens utfyllende høringssvar fra høringsprosessen.
Utvinningstillatelser må godkjennes av Stortinget
Høyre var i sin tid de som startet prosessen med å åpne for gruvedrift på havbunnen, under Erna Solbergs regjering. Nå har de funnet sammen med de andre grå partiene for å åpne for det største naturinngrepet i Norges historie. Det eneste lyspunktet er at de første utvinningstillatelsene til gruvedrift på havbunnen må godkjennes av Stortinget før de får sette i gang. Det betyr at slaget ikke er tapt, vi kan stoppe gruveprosjektene i Stortinget.
Dersom Norge åpner for gruvedrift på havbunnen, vil dette kunne sette i gang et kappløp mot bunnen, og ødelegge for de internasjonale prosessene som foregår.
Følg med på hva som skjer videre i saken
Gruvedrift på havbunnen må stanses. Vi i Greenpeace krever at regjeringen lytter til sine egne miljøfaglige eksperter og det internasjonale havpanelet, som Jonas Gahr Støre er leder for, som advarer mot gruvedrift på havbunnen.
Hva gjør Greenpeace for å stoppe gruvedrift på havbunnen?
- Vi avslører sannheten. Med skipene våre følger vi med på de første testene av gruvedriften, og viser verden hva som skjer. Vi forsker og utarbeider rapporter som avslører farene og korrupsjonen forbundet med den nye industrien.
- Vi er der avgjørelsene tas. Sammen med urfolksaktivister fra flere stillehavsnasjoner er vi til stede på ISAs havbunnskonferanser i Kingston på Jamaica og driver lobbyarbeid overfor delegatene. Sammen med aktivister fra hele verden klarte vi i sommer å stoppe ISA fra å gi et endelig grønt lys for gruvedrift på havbunnen i internasjonalt farvann. I tillegg fikk vi satt en viktig diskusjon på agendaen for neste års generalforsamling i ISA, om å få et midlertidig forbud mot den skadelige industrien.
- Vi konfronterer. Greenpeace har utført flere protester mot gruvedrift på havbunnen. Sammen med maori-urfolksaktivister konfronterte aktivistene våre det britiske kongelige forskningsskipet James Cook. Den fredelige aksjonen fant sted i det østlige Stillehavet da skipet returnerte fra en sju uker lang ekspedisjon til Clarion Clipperton-sonen.
- Vi får regjeringer til å ta parti for havene. Flertallet av verdens regjeringer er imot gruvedrift på havbunnen, men de gjør ikke mye for å forhindre det. Sammen kan vi sørge for å få flere regjeringer til å gå imot industrien.
- Vi satser på et grønt skifte. Vi jobber for et grønt skifte med fornybar energi og redusert forbruk, som vil minske behovet for å utvinne råvarer fra naturen.
- Vi jobber for en sterk havavtale. Havene tåler ikke flere ødeleggelser. Vi gjør alt vi kan for at den globale havavtalen som ble vedtatt i FN i 2023, skal bli ratifisert og satt ut i livet.
Flere spørsmål og svar om gruvedrift på havbunnen
Hvilke arter kan bli påvirket av gruvedrift på havbunnen i Norge?
Noen av artene som trues av gruvedrift på havbunnen i Arktis er dumboblekkspruten, sjøengelen (også kjent som skalløs vingesnegle) og skjelettkrepsen. Dessuten arter som diverse hvaler, fisk, børstemarker, svamper og maneter.
Hvilke norske partier er mot gruvedrift på havbunnen i dag?
Sosialistisk Venstreparti (SV), Miljøpartiet De Grønne (MDG), Venstre, Rødt og KRF er motstandere av å åpne for gruvedrift på havbunnen i dag. Høyre har stilt noe strengere miljøkrav til regjeringen, og kan fortsatt stanse utvinningstillatelser i Stortinget. Høyre er likevel for å åpne for leting etter mineraler på havbunnen.
Hvilke land er mot gruvedrift på havbunnen i dag?
Per november 2023 er det 24 land som har tatt standpunkt mot å åpne for gruvedrift på havbunnen, og vi trenger at det blir flere.Noen av disse er for et moratorium (midlertidig, tidsbestemt forbud). Dette er Mikronesiaføderasjonen, Fiji, Palau og Samoa. Frankrike ønsker et definitivt forbud for all tid.
Både Storbritannia og Tyskland, som opprinnelig var for dyphavsgruvedrift, har snudd og ønsker en føre var-pause. Canada, New Zealand, og Sveits har nå blitt med i rekken av land som ønsker moratorium.
Her er en oppdatert oversikt over landenes standpunkt til gruvedrift på havbunnen.
Hva er ISA?
ISA er en forkortelse for The International Seabed Authority, eller Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Det er en internasjonal organisasjon opprettet i 1994 for å regulere gruvedrift på havbunnen i internasjonale farvann. Det vil si de havområdene som er utenfor nasjonale forvaltningsområder som kontinentalsokler og økonomiske soner (Exclusive Economic Zone, EEZ). Hovedkvarteret til ISA ligger i Kingston på Jamaica.
Hva er «toårsregelen»?
Dyphavsgruveindustrien har tatt i bruk et juridisk smutthull og satt verdens regjeringer i en knipe med et ultimatum, kjent som “toårsregelen”:
- I juni 2021 erklærte mektige gruveinteresser sammen med den lille øystaten Nauru at de akter å begynne med gruvedrift på havbunnen to år senere.
- Denne erklæringen utløste en “toårsregel”, som innebærer at ISA pliktet å vedta regelverket for gruvedrift på den internasjonale havbunnen innen juli 2023, selv om det er mangelfullt.
- I juli 2023 klarte ikke landene å vedta et regelverk, men ble enige om å ferdigstille dette innen juli 2025.
- Teknisk og juridisk sett kan selskaper nå søke om å starte gruvedrift på havbunnen, med et mangelfullt regelverk i bunnen.
- Likevel vil det nok ikke være enkelt å få godkjenning av ISA i dag dersom et selskap skulle prøve å sende en søknad, fordi det er rådet i ISA som vil måtte behandle den, og der er det mange land som er skeptiske eller negative.
Industriens bruk av dette smutthullet har vært kontroversielt. Det har gjort at ledere for flere stillehavsnasjoner har gått sammen om en moratoriumsallianse, og sørget for at land som ellers ikke har ytret sterke meninger om gruvedrift på havbunnen, uttrykker sterk bekymring mot industrien på vitenskapelig grunnlag.
Vi må stoppe gruvedrift på havbunnen. Vi er allerede flere hundre tusen mennesker som står sammen mot den nye skadelige industrien. Bli med, signer oppropet.
