Dokumentaren Seaspiracy fra strømmegiganten Netflix har skapt heftig debatt om hvordan vi best redder havet. Her kan du lese våre tanker om filmen og hvordan du kan bidra til å beskytte havet.
Netflix slapp nylig dokumentaren Seaspiracy, som tar for seg de enorme truslene havene våre står overfor. Filmen følger reisen til den britiske filmskaperen Ali Tabrizi, hvor han avdekker den dramatiske innvirkningen kommersielt fiske har på havet, og konsekvensene av å la denne industrien fortsette med fritt spillerom.
Etter å ha tatt for seg hvalfangst, industriell bunntråling, jakt på haifinner og luseinfiserte oppdrettsanlegg, konkluderer Tabrizi med (røpeadvarsel) at havene er i så stor fare at den beste måten han kan bidra til å løse problemet er ved å slutte å spise sjømat. Dette begrunner han med at de globale forsyningskjedene i fiskeindustrien er så innviklede og komplekse at bærekraftig sjømat per i dag ikke eksisterer.
Seaspiracy har allerede forårsaket kontroverser, noe som ikke nødvendigvis en dårlig ting. Men i likhet med forgjengeren Cowspiracy, har det blitt stilt spørsmålstegn ved noe av informasjonen og metodene filmen baserer seg på. Seaspiracy tar uansett opp noen viktige tema, og det er ingen tvil om at havene blir utsatt for fryktelige ødeleggelser som verden bør snakke mer om. Vi kommer ikke til å gjøre en fullstendig faktasjekk av Seaspiracy, men vi vil utfordre ideen om at det eneste du kan gjøre er å slutte å spise fisk.
Bør du slutte å spise fisk?
Å hevde at å kutte fisk og annen sjømat fra dietten er det beste du kan gjøre, eller den eneste måten å redde havet, er problematisk. Folk i det globale nord kan og bør spise mindre animalske produkter fordi tilgangen til en rekke forskjellige matvaretyper er større her. Men å kutte ut fisk fra dietten er ikke et valg som alle kan ta, og er derfor et spørsmål om internasjonal solidaritet.
Mange samfunn i det globale sør er sårbare og kjemper mot flere trusler, inkludert klimaendringer og overfiske, to problemer som i stor grad er forårsaket av det privilegerte overforbruket i det globale nord. I tillegg er de samme samfunnene avhengige av å kunne fiske for å overleve. Ikke alle har råd til å unngå sjømat, og mange av samfunnene tar ikke mer fra havet enn de trenger.
Et fullstendig forbud mot å spise fisk ville slått ut urettferdig og kan forringe samfunn som lever av sjømat. De av oss som har valgmuligheter bør gjøre det vi kan for å minske klimaavtrykk i et globalt perspektiv.
Industrialisert fiske er problematisk
Videre er det industrialisert fiske som er den virkelige roten til problemene, ikke tradisjonelle fiskere som tar det de trenger for å gi familien mat. Verden trenger store systemendringer, og vi trenger dem raskt. En omlegging fra dagens kapitalistiske matproduksjon vil føre til mindre naturødeleggelser og mindre utnytting av arbeidere som jobber i verdikjedene.
Å ha en fiskefri diett er flott hvis du kan, men systemendring skjer kun hvis vi jobber sammen i fellesskap. Hvis vi vil endre ting i den hastigheten vi trenger, må vi legge press på globale myndigheter for å endre måten vi behandler havet på. Havet har ikke tid til å vente på at hver enkelt person skal bli veganer. Det trenger regulering, og forskerne er enige om at 30 prosent av havet bør vernes, for eksempel mot tråling. Les mer om hvorfor det å bli veganer ikke kan være det eneste svaret.
Vi trenger en Parisavtale for havene
Klimakollaps, overfiske, gruvedrift på havbunnen, oljeboring og plastforurensing legger et enormt press på den blå planeten vår. Men i dag er knapt to prosent av verdens hav beskyttet fra menneskers destruktive aktiviteter.
Å løse så store problemer som dette er ikke enkelt. Men det finnes løsninger, støttet av forskere som advart oss om havets tilstand i årevis. Forskerne anbefaler at minst 30 prosent av havene våre vernes innen 2030. Slik kan vi unngå de verste konsekvensene av klimaendringene og samtidig gi livet i havet sjansen til å hente seg inn fra de mange truslene det utsettes for.
Vi krever derfor et nettverk av marine verneområder, beskyttet mot menneskelige inngrep, som minst dekker en tredjedel av havet innen 2030.
Som verdenssamfunn har vi en historisk mulighet til å ta preventive grep ved å opprette en global havavtale. FN-landene møtes til forhandlinger om en global havavtale i august i år. Blir de enige om en sterk global avtale, vil det bli mulig å opprette disse marine verneområdene.
Havet trenger oss. Sammen må vi beskytte dyrene og de døende økosystemene i havet. Du kan involvere deg i folkebevegelsen som støtter målet om å verne 30 prosent av havene innen 2030.
Nå er vi over 3,5 millioner mennesker som ber FN-landene om å ta rett avgjørelse og stille seg bak en sterk global avtale, en “Parisavtale” for havene våre. Hjelp oss å nå 4 millioner underskrifter – stå sammen med oss og skriv under nå!
Norge må bidra til havbeskyttelse
Erna Solberg og Norge har satt seg på bakbeina når det gjelder marint vern, og vil ikke bidra til et ambisiøst og globalt mål om vern. Norske havområder er rike på naturverdier, og Norge må bidra til det globale målet på lik linje med andre nasjoner.
Vi vil å jobbe for at Norge skal gå inn for å verne 30 prosent av våre egne havområder. I tillegg vil vi jobbe for at Norge skal støtte den globale havavtalen som gjør det mulig å verne havområder også i internasjonalt farvann.
Vi kommer også til å jobbe for å stanse utviklingen av en ny industri som ødelegger havbunnen med gruvedrift. Havet sliter allerede nok som det er, om vi ikke skal slippe til enda en destruktiv industri. Vi og andre miljøorganisasjoner krever at regjeringen stanser åpningsprosessen for mineralutvinning på norsk kontinentalsokkel og at regjeringen jobber aktivt internasjonalt for å hindre at det settes i gang med mineralutvinning på havbunnen.
LES OGSÅ: Fire grunner til at vi trenger en ny FN-avtale for å redde havet
LES OGSÅ: Gruvedrift på havbunnen kan bli et mareritt for havet
Slik jobber Greenpeace for havet
De siste 50 årene har Greenpeace reist rundt på verdenshavene og undersøkt og avslørt de mange truslene mot livet i havområdene våre. Blant metodene våre er forskning, aksjoner og politisk påvirkningsarbeid. De siste årene har vi blant annet:
- Konfrontert store industrielle trålere som driver med rovfiske langs vestkysten av Afrika, og har ødelagt levebrødet og matsikkerheten for lokalbefolkningen.
- Vi har protestert mot krillfiske i Antarktis, og fått fiskeindustrien til å holde seg unna viktige områder for pingviner, sjøløver og hvaler. Noen av disse områdene har senere blitt etablert som marine verneområder.
- Med en skipsekspedisjon fra Arktis til Antarktis lyktes vi i å dokumentere hvor ødeleggende menneskelig aktivitet er for verdenshavene. Vi kunne formidle sjeldne bilder fra unike havområder som få tidligere har sett.
- Vi har fått fisketrålerne til først å bli med på en frivillig avtale om å stanse utvidelsen av bunntråling i Arktis i et område dobbelt så stort som Frankrike. Etter press fra oss har norske myndigheter fulgt opp den frivillige verneavtalen med en ny forskrift som hindrer bunntråling i nye områder i Arktis.
- Vi har avslørt slavelignende forhold ombord på industrielle fiskebåter i Taiwan.
- Vi har slått alarm om fysiske overgrep og mistenkte drap på internasjonale fiskeriobservatører på åpent hav.
- Vi har stått sammen med vestafrikanske fiskere og lokale fagforeninger for å stoppe overfiske, som truer både livet i havet og mennesker.
- Vi har lagt til rette for forskning på havforsuring og klimaendringer i Arktis og har hjulpet forskere med å kartlegge migrasjonsveiene til havskilpadder på verdenshavene
- Akkurat nå er Greenpeace-skipet Arctic Sunrise i Det indiske hav for å avdekke overfiske i EU.
Forskning, aksjoner og politisk påvirkningsarbeid krever tid, penger og målrettet, langsiktig arbeid. Arbeidet vårt for de livsviktige havene våre er bare mulig takket være støtten fra enkeltmennesker som deg. Vil du bli med om bord og bidra til å beskytte de livsviktige havene våre? Du kan bli månedlig giver her eller gi et engangsbeløp her.
